Da var vi kommet hjem igjen og jeg har ett stk hund som ikke kunne vært gladere.
Så fort Kira skjønte hvor vi var så ulte hun i bilen resten av veien hjem, deretter løp hun 5 runder rundt huset i full fart mens hun jublet ^_^

Pus er også glad, etter 1 uke alene hjemme var det godt å sove sammen med Kira igjen. Og de rusler i hagen sammen og skuer utover sjøen.
Nå skal det sies at han ikke har vært stengt hjemme alene i 1 uke, for de av dere som måtte tro det. Familien min har vært her og sett etter han, matet han og sluppet han inn og ut. Han led ingen nød ;-)

Men jeg sitter her med litt blandede følelser ift det å være hjemme igjen.
Etter 1 uke hos kjæresten er det «tomt» å komme hjem og jeg vet heller ikke når jeg ser han igjen.

Neste uke begynner behandlingen (endelig), magen kiler og nervene prikker. Jeg både gruer og gleder meg. Det blir en vanskelig vei å gå og tanken på livet uten bulimi skremmer meg.
Hvem er jeg uten den ?
Blir jeg tjukk igjen ?
Vil jeg noen gang kunne spise normalt uten å være redd for kaloriene ?

I første omgang blir det kun samtaler med psykiatrisk sykepleier, men på sikt håper vi (jeg og familien) at en innleggelse blir neste steg.
Jeg har forsøkt samtale terapi før og dette hadde ingen positiv effekt på meg.
Det å jobbe med spiseforstyrrelsen alene ble vanskelig og bulimien eskalerte kraftig, men kanskje jeg greier det denne gang :-)

«Hei Bloggeeeeen!»

I dag sitter jeg her med sommerfugler i magen og følelsen av at jeg skal på min første date ^_^
Jeg har ikke sett kjæresten min på 2 uker nå og noen av venninnene mine har jeg ikke sett siden jeg flyttet hit 1.Juli, men i dag braker det løs !

Jeg fniser for meg selv mens jeg krysser av på pakkelisten og teller timene til toget går.
Magen verker fordi jeg har en smule sosialangst, det har den gjort siden reisen ble bestemt – offentlig transport, det er «farlig» det.
Men med Kira på slep føles det lettere, da er man ikke alene :-)

Kira ser på meg som et spørsmålstegn mens jeg pakker ned leker og matskåler.
Jeg har gjort alt jeg kan for å gjøre henne trygg disse ukene hos meg, for omplasseringshunder kan noen ganger bli usikre og redde for å bli forlatt igjen..
Og dette er Krias tilfelle. Hun vokste opp i en familie som for en stund siden gikk hver for seg. Dermed byttet hun litt på å være hos dem, deretter prøvde de nytt hjem, men de leverte henne tilbake etter en liten stund. Nå er hun kommet til meg – og her skal hun bli..
Hun har ekstrem seperasjonsangst og mine daglige turer til søppelkassen og posten (som jeg strekker ut i kvalmende 5 minutter) er hjerteskjærende. Jeg hører henne ule oppe på veien og hun er i fyr og flamme når jeg kommer inn igjen.

Når vi besøker mamma så passer Kira på at jeg er innenfor synsfeltet hennes hele tiden. Etter 1 time eller 2 er hun klar for å dra hjem og piper som en stukken gris mens hun henger i beina på meg..
Det er vondt å se at hun har det sånn og det er vondt å vite at hun faktisk er redd for at jeg kommer til å forlate henne hos disse «fremmede»… Men det går bedre for hver gang :-)

Nå skal vi være hos kjæresten, dette er hennes første besøk der og jeg er veldig spent på åssen det blir å sove borte for henne..

Barnevakt til pus er fikset og jeg gleder meg som en liten unge til å se venninnene mine igjen.
Det er igrunn litt deilig å savne noen såpass mye, at det å se dem igjen blir en fryd som kiler i magen.

Og med dette sagt så blir bloggingen satt på 1 ukes pause.

Ha en fin uke folkens, så høres vi igjen når Kira og jeg er kommet hjem :-)

Et tema som står mitt hjerte nært er Barneoppdragelse, til tross for at jeg enda ikke har barn selv.
Men med en utdannelse innen Barn og ungdom og erfaring med arbeid for både Funksjons-friske og funksjonshemmed barn, så er dette noe jeg brenner for.

Jeg sier arbeid for og ikke arbeid med, for det er nettop dette jobben handler om. Du skal jobbe for barna og deres utvikling og muligheter videre i livet.
Du jobber med kollegaene dine – for barnas beste..

I andre yrker jobber du ikke med kundene dine, men du jobber for dem – med et produkt, som f.eks en bil, pc etc..
Barna er kundene du jobber for og deres utviklingspotensiale er noe du jobber med..

Med dette sagt kommer vi inn på dette innleggets fokus – utviklingspotensialene til barn som hemmes av overhysteriske foreldre og fagarbeidere.

Barn nå til dags skal helst surres inn i åtte lag med bobleplast før de sendes ut i verden. Trærne i barnehager og skoler skal kappes ned eller gjerdes inn slik at barna ikke klatrer. Dette har vi da klatrestativ til, med støtdempende sand og matter som gir deg 3.gradsforbrenninger om du sklir på dem !
Det skal ikke tas med ski på skoleturer for stavene er farlig og barna kan miste balansen og ramle i bakken på den livsfarlige snøen..

Jeg har møtt foreldre som hysteriskt har skreket til meg fordi «lille-gull» fikk skrubbsår på knærne etter at jeg lot han løpe ned en grusbakke, kollegaer har skjennet på meg fordi jeg var med barna og akte i tog ned bakken på fire eller FLER akebrett. Skrekk og gru ! De kunne jo tross alt dødd.. Helst skulle vi hatt søppelsekker under rompa og akt ned bakken èn etter èn.
Jeg har sett den ene barneleken etter den andre bli bannlyst fra barnehager og skoler fordi de er «farlige».
Jeg har latt barn spise snø og drikke sølevann – hvordan skal de ellers lære at søle smaker drit ? Og jeg har forresten aldri møtt et barn med mark i magen..

Spør du meg, så er det din egen feil som forelder hvis du ikke har klart å lære Per-Ole i en alder av 6 at klinkekuler ikke skal opp i lille Trines nese – ikke straff andres barn fordi du ikke har gjort jobben din.

Jeg har sendt unger til legevakten på mitt skift, fordi de sleiket på et sykkelhjul mens kompisen syklet fremover og jeg har lappet sår etter jungel-sisten hvor man kun kunne balansere og åle seg gjennom en hinderløype.  – Dermed ble hinderløyper bannlyst, og det var kun lov å klatre på puterommet med støtdempende matter og store glatte plast-trukne puter med glidelåser så skarpe som kniver… Det er jo tross alt mye bedre !
Og alt dette forferdelige, det har jeg gjort med god samvittighet.
«Lille-gull» løp aldri ned en grusveg igjen uten å se hvor han tråkket, Per-Ole stappet ikke fler klinkekuler oppi nesen på lille Trine og aldri igjen opplevde jeg at noen sleiket på noe som helst som beveget seg.
Barna hadde lært.

Jeg lot barna flokke seg rundt og se på skadene, og jeg fortalte barna hva som hadde skjedd og viktigst av alt hvorfor..

Hvis vi skjermer barn fra alt som er naturlig og «farlig» så gjør vi ikke annet enn å oppdra en ny generasjon blautfisker som hyler ut så fort de får en flis. Det kan jo bli infisert ! Bort med treverket og bygg opp landet igjen med plastikk ! Eller kanskje gummi, plast kan jo være ganske så hardt og skarpt hvis det knekker…

Jeg ser stor forskjell på barna jeg møter, jeg ser hvem som er oppdratt med sunn fornuft og hvem som er oppdratt med bobleplast på kroppen.. Og det er de som har opplevd et knall og fall som gjør seg best.

Et barn som aldri faller, lærer aldri å reise seg igjen.
Et barn som aldri feiler. lærer aldri å prøve igjen.
Et barn som aldri går i ulendt terreng, lærer aldri å bli stødig på beina.
Et barn som aldri skrubber et kne, lærer aldri å leges.

Dere skjønner sikkert hvor jeg vil.

Selv var jeg av den tre-klatrende, ski-stående, grus-løpende og tog-akende generasjonen. Vi lekte i akebakken uten foreldre tilsyn og vi plukket markjordbær langs bilveien som vi spiste med stor glede.. Jeg fikk rosiner som hverdagssnop og ingen muggskade har vært å se – Tourette og ADD er som kjent medfødt og kan ikke skyldes en «farlig» oppvekst. Kanskje mamma spiste rosiner under svangerskapet ??
Jeg snekret med hammer og spiker og hadde en blå tommel i ny og ne.
Jeg fikk utdelt spikkekniv på skolen i førsteklasse og jeg lærte å spikke mine egne grillspyd og sevjefløyter… Det var ingen der jeg bodde som hadde med egne barnevennlige grillspyd fra Coop OBS.. Og joggu lærte vi å håndtere kniver også etter et lite kutt eller 2.. Det var ingen mødre som hysterisk løp inn på skolen og forlangte at spikkekniver skulle forbys.
Jeg spiste snø fra bakken så fort den landet og jeg spiser snø den dag i dag hvis jeg er ute på tur og er skikkelig tørst.. Aldri har jeg hatt mark i magen og min Mor lærte meg å styre unna gul og sort snø der vi satt og spiste snø sammen på fjellene i Nord..
Kanskje det nettop var på grunn av min Mors veiledning at jeg aldri fikk mark i magen av snø, fordi hun lærte meg hvordan snø skal spises og ikke unngås..
Jeg har kastet snøball på venner og fått det i retur, det var ikke ett eneste barn i nabolaget som mistet synet. På høsten kastet vi kongler i stede og jammen gikk det bra det også..

Jeg var et lykkelig barn.. Og jeg har blitt en velutrustet voksen, klar til å møte livets motgang med en kamp.

Hvor ville denne rasen Mennesket vært, hvis alt var så livsens dødsfarlig at det måtte skjules og forkastes ?
Ville ikke rasen vår vært utdødd om det var livsfarlig å drikke kildevann i fjellene og rosiner forårsaket sykdom.
Ville vi ikke dødd ut som huleboere hvis våre mødre ikke kunne «ditten og datten» mens de var gravide ?
Og ville ikke i så fall hvert eneste barn som ble født levende, som til tross for farlig mat og aktivitet undersvangerskapet – dødd innen fylte 3år ?

Spør du meg, bør man la barn være barn og utforske verden. Slik at de får best mulig utviklingspotensiale og lærdom som de kan ta med seg videre i livet.
Men det er dessverre ingen som har spurt, så derfor tar jeg meg friheten til å fortelle det selv..

Livet står på vent mens man streber etter å «bli tynn nok først» til å kunne nyte det.

– Jeg skal begynne å feste igjen, bare jeg blir tynnere først
– Jeg skal begynne å reise igjen, bare jeg blir tynnere først
– Jeg skal dra på festivaler igjen, bare jeg blir tynnere først
– Jeg skal begynne å gå ut og spise med venner igjen, bare jeg blir tynnere først
– Jeg skal begynne å ta med tantebarna på ting, bare jeg blir tynnere først
– Jeg skal dra på overnattingsbesøk igjen, bare jeg blir tynnere først

Jeg pleide å være en super sosial jente, som ikke ønsket annet enn å kunne henge med venner.
Så fylte jeg 20 og bulimien tok overhånd. Treningsstudio var alt jeg så.
Da jeg fylte 22 fikk jeg en etterlengtet pause fra slankehysteriet. Jeg hadde gått ned 1/5 av kroppsvekten min og «NÅ var jeg endelig ferdig»..
Jeg hadde 6 fantastiske, sorgløse måneder slik som tidlig 20-årene skal være.
By-livet stod på menyen..
Jeg var en festløve.. Kallenavnet mitt var «Bånnski» og det var ingen fest uten meg..

Helgene var fylt med iver på livet og en endeløs man-hunt.
Ingen frier meldte seg, og det MÅTTE jo være fordi jeg var for tykk…

Jeg titter rundt meg og scannet konkurrentene.
Syltynne jenter med short-shorts så korte at man kunne foreta en gynekologisk undersøkelse på 2 meters avstand.
Topper så trange at man kunne se blodårene jobbe..
SÅNN ville jeg også se ut..
Ikke at jeg ville kledd meg sånn, men jeg ønsket muligheten til å kunne bruke slike klær og allikevel se bra ut.

Dermed forsvant illusjonen om at Bulimien var borte, sakte, men sikkert – og den endeløse jakten på strl 34/36 var dermed igang igjen..
Og livet stod på vent.

Da jeg bikket 23 var de gode tidene tilbake, jeg var tynnere enn jeg noen gang hadde vært.
Nå var jeg klar til å finne en å dele dagene med.
Og han kom..

3mnd med dating og en endeløs angst for å bli dårlig igjen holdt meg tilbake – jeg kunne da ikke binde meg i et forhold.. Hva skulle den stakkars gutten med meg ?
Jeg må bare bli tynnere først !
Så blir jeg bra nok for han…

Etter 5 – 6mnd med dating følte jeg meg frisk, ingen tilbakefall var å se..
Dermed ble han min og jeg var endelig «verdig» en gutts oppmerksomhet på fulltid igjen.
Men Bulimien glødet fremdeles i meg og etter noen måneder med et sunt forhold sa det *pang*.
Nå var det full fyr.

«Jeg må holde meg tynn nok så han ikke går fra meg».
Og dietten var på plass igjen..
Livet begrenset seg sakte, men sikkert. Og til slutt befant jeg meg i en tilværelse hvor «vanlig mat» kun ble spist i kjærestens selskap (og fremdeles gjør). Deretter besto dagene i endeløse treningsintervaller og dietter for å holde vekten. Slik at jeg forble verdig..

Etter at vi ble kjærester har vi aldri vært på date.
«Jeg har så lyst å ta deg med ut å spise en gang, jenta mi. Sånn at vi kan ha en skikkelig date igjen»
– «vi kan gå ut og feire når vi har vært kjærester i et halvt år» svate jeg skamfult mellom sammenbitte tenner, for det å spise på restaurant er en overvekts-felle av værste grad (i mitt hode)… Et halvt år ble senere til 1år da halvtårsgrensen nærmet seg med stormskritt.. Og daten vår lar seg nå vente til 1-års dagen vår.
All maten lager jeg hjemme selv, heldigvis har jeg en halvferdig kokkeutdannelse i bakhånd og kjæresten kaster i seg maten med glede.
Jeg lagde store gode porsjoner til han, sunne alternativer til meg..
Lørdagsgodterier og kino kvelder ble byttet ut med filmer på sofaen hjemme sammen med sunn middag – snacks til kjæresten og frukt til meg..

Lenge holdt jeg Bulimien skjult
«jeg er bare ekstra sunn siden jeg var tykk før.. Så jeg er bare litt mer bevisst»
Til mine store skrekk så jeg at min innstilling sakte smittet over på han – han ville også bli sunn..
«Jeg har ikke vondt av å spise sunnere, så bare lag sånn mat til meg som du spiser».

Biff med bernaise, soppstuing, pommesfrites og ovnsbakte grønnsaker ble til Biff med kesamsaus og salat..
Chillinøtter og potetgull ble til frukt eller ingenting..
Skammen og skyldfølelsen vokste i meg mens jeg så han spise min sunne mat med glede.
«Ikke bli som meg» – sukket jeg for meg selv mens jeg gravde bulimien dypere – «Du er så fin som du er, gutten min»..

Nå er jeg ferdig med å være «på vent» og jeg er ferdig med å holde kjæresten for narr..
Jeg pakket sakene og flyttet for å komme i behandling og kjæresten venter tålmodig – kvalmende 3 timer unna.

Vi sees nå kun i helger eller når jeg har mulighet å reise i ukedagene – og dermed holder Bulimien forholdet mitt på vent…

Men jeg har en fantastisk gutt som venter på meg i den andre enden. Han har akseptert meg slik som jeg aldri har kunnet.
Han vil være med meg «til tross for» alt som er galt – noe jeg aldri trodde en gutt ville..
Noe jeg ikke ønsket å «utsette» noen for..

Livet er best når det leves, det lar seg ikke vente på.
Jeg ser det passere utenfor vinduene mine mens jeg sitter her i min isolerte tilværelse og forbanner meg selv for at jeg åpnet døren da Bulimien banket på..
Mine 4år i Bulimiens grep kommer aldri tilbake.
Og jeg eldes sakte mens jeg sitter her og «venter»..
Så kjære, vakre deg…
Livet venter ikke på deg og ingen fett prosent i verden er verdt det å sitte her og se livet passere uten deg…
Ikke bli som meg…

Det er en glede å ha gode venner – og det er ikke kun vi mennesker som setter pris på godt selskap ^_^

For litt over 1 uke siden flyttet Morris-Pus inn til Kira og meg.
Siden da har jeg sett et vennskap sakte, men sikkert vokse frem for hver dag som gikk.

Disse vennene er som alle andre: de har sine gode og dårlige sider begge 2,
men de har lært seg å akseptere hverandre.

Morris er en gjerrigknark, så han deler sjeldent på godene.
Kira venter tålmodig på de usle restene hun vet hun vil få.

Mens Kira er en innpåsliten ramp som elsker å terge Morris.
Hun fotfølger han ute og hvis pusen løper, løper hun etter.

Men når alt kommer til alt:
Så er gode venner det beste man kan ha, uavhengig av deres dårlige sider <3

Jeg har fått mail fra ei «Elena» som fant mailen min på en (uspesifisert) dating side.
Dette må da være skjebnen og en gudommelig inngripen ettersom jeg ikke er registrert på slike sider..!

Hun søker en sterk, støttende og eventyrlysten mann, som er lojal og klar for ekte kjærlighet.
Hun VET at jeg er den mannen hun leter etter og ikke minst er hun villig til å sende bilder og hun «hope to me they will be pleasant».
Ja det håper joggu jeg også !

Jeg må si at denne mailen appelerte til meg, jeg tror av hele mitt hjerte at denne mailen er ærlig og at Elena er en ekte person som lengter etter ekte kjærleik med meg ved sin side…

Hasta Lavista, gutten min…
Jeg var den mannen Elena lengtet etter ! <3

I dag kom jeg over et blogginnlegg
Det som ikke skal sies, bare kjennes.
Dette innlegget trigget en tanke jeg lenge har gnudd på:
Selvkjærlighet… Hvorfor er det så tabu ?

Norsk kultur med stolte normer og regler hyller Nestekjærlighet, men i smug fordømmer vi Selvkjærlighet.
Dette landet styres av Janteloven enten vi velger å akseptere det eller ei – jeg er intet unntak.

Jeg misunner de som tør å elske seg selv, åpent og ærlig, men innerst inne stikker det en liten jævel  i meg og hveser:

«Hvem faen tror du at du er ?  Hva gjør deg bedre enn meg ?»

Det vi ikke tørr å innrømme er at denne jævelen som bor i de fleste av oss er sjalusi.
Og slik som det nevnes i blogginnegget jeg har linket øverst: så ønsker vi å like oss selv, men det er vanskelig. Vi streber etter å gjøre godt og oppføre oss pent. På denne måten kan vi like oss selv med god grunn festet i konkrete hendelser som andre roser. For man kan da ikke rose seg selv eller bare like seg selv sånn som man er – på godt og vondt ?
Vi blir sjalu på de som elsker seg selv så åpent og ærlig, fordi majoriteten av oss ikke eier denne egenskapen – Noe vi alle burde !

Og med dette kommer vi inn på noe annet jeg tenker mye på: Kollektivt dårlig selvbilde.
Med «kollektivt dårlig selvbilde» mener jeg den felles oppfattningen vi har av hvordan vi skal se oss selv, denne oppfattningen av selvbilde smitter med et grunnlag som minner noe om Janteloven:

1. Du skal ikke tro at du er noe.
2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Det skulle vært et avsnitt til i janteloven:

11. Du skal ikke tro du ser bedre ut enn oss
Du skal i grunn ikke tro du ser ut i hele tatt.

For dette tror jeg er grunnlaget for vårt selvbilde, en uskreven regel som gror i oss alle når vi ser oss selv i speilet. Når vi ser på- og når vi vi beskriver oss selv holder vi fokus på våre negative trekk, enten vi gjør det bevisst eller ei. Vi kan ikke beskrive oss selv med positive ord, ikke fordi vi ikke vil – men ikke klarer, da spesielt kvinner.
Men igjen så kommer vi tilbake til at «det er akseptert at ANDRE liker oss» og denne holdningen kommer godt frem i en video-kampanje jeg så for rettet mot kvinner og deres selvbilde.

 Jeg skulle ønske fler elsket seg selv, på både godt og vondt – meg inkludert.
I mitt liv styrt av Bulimi er dette en egenskap som ikke er akseptert:
Jeg blir aldri pen nok, aldri tynn nok, aldri veltrent nok, aldri bra nok..
Jeg må bli bedre før andre og jeg kan like meg…

Jeg vet alt for godt hvilke konsekvenser slike mentale rammer og regler kan ha for livet ditt, ikke bli som meg.

Elsk deg selv for den du er, både fysisk og psykisk.
Vi kan ikke alle være Mor Theresa eller Miss Universe, men vi kan være  gode, omsorgsfulle mennesker, stolte av oss selv – uansett hvilken innpakning vi kommer i !

«Norske jenter har seg selv og takke»

I motsettning til majoriteten av den norske befolkningen så er ikke sommeren min favoritt, jeg gjør et lettelsens sukk nå som høsten har ankommet..
Selv om vi bor i Norge, et fritt land med holdninger og verdier som burde være deretter, så føler jeg at sommeren er den årstiden som byr på mest problemer.

Vi er et flerkulturelt land, noe jeg som 50% 2.generasjons innvandrer syns er tipp topp, men sommeren er den tiden av året hvor kulturene kræsjer.

Så fort gradestokken nærmer seg 20 røde jubler vi mens vi kaster klærne for å slikke litt sol.
Mannfolka trasker rundt i bar overkropp, knelange shorts og sandaler med hvite tennissokker.
Vi kvinner finner frem våre short-shorts, ballerinasko og løse gjennomsiktige singletter.
Og det er her min irritasjon over sommeren begynner.
Selv setter jeg pris på mine korte shortser og løsthengende singletter når varmen presser på, helst skulle jeg vel ønske at jeg kunne sprade rundt i baris slik som mannfolka.
Men sånn er det da desverre ikke.

I sommer leste jeg en artikkel hvor P4 intervjuet 3 utenlandske menn om norske kvinners klesstil og voldtekstbølgen.
Mens jeg leste artikkelen freste sinnet i meg som glør i kaldt vann.

«Men hør nå, norske jenter klager over at utenlandske gutter gjør ditt og datt, men grunnen til at det skjer mange voldtekter er at norske jenter går nesten helt nakne! Det er som å si « kom her og knull meg», skjønner du?»

Før jeg fortsette dette innlegget skal det være sagt at jeg ikke skjærer alle over èn kam og at dette ikke er et innlegg ment for å fremme dårlige holdninger eller fordommer.
Om du er fra nord-øst, sør-vest eller midt-vest, om du heter Ahmed, Kåre eller Butumekeke og hvilken gud du tror eller ikke tror på, er totalt likegyldig for meg. Det jeg ikke er så likegyldig til der i mot – er hvilke holdninger og verdier du sitter og gnur på…
Vi nordmenn er raske med å skrike ut så fort det kommer frem dårlige holdninger hos innvandrere
«kast dem ut, send dem hjem ! »
Vi river oss i håret mens vi freser at de burde oppføre seg som nordmenn..
Men hvordan oppfører nordmenn seg egentlig ?
Sist jeg sjekket fantes det rasshøl blandt de mest renrasede, hvithudede, blonde og blåøyde etnisk norske også.
Forkastelig kvinnesyn og voldtekter er ikke fremmed for den norske mann heller.

Mennene i dette intervjuet var ikke enig i at lettkledde kvinner burde voldtas, det syns jeg er viktig å få frem.
Det de sa der i mot var hvordan holdninger og verdier i noen kulturer kunne føre til at menn fra andre land voldtokk norske kvinner.
Sinnet jeg følte var ikke rettet mot disse mennene i intervjuet, selv om jeg syns de skulle fått seg hver sin smekk for at de mente at offrene hadde sin del av skylden – fordi offrenes klesstil ikke var det samme som gjerningsmennene var vandt til hjemme…
Det som gjorde meg sint der i mot er sannheten i det disse mennene sier.
Det er faktisk noen som ser lettkledde kvinner og tenker at det bare er å forsyne seg av det man vil ha, som en buffè på danskebåten.
En person og et individ blir til fritt vilt så fort de ser bar hud eller kroppens former gjennom klærne.. Og selv om ordene og kroppen din skriker NEI, så mener de at klesstilen din sier JA..

For å sette det på spissen:

– Hvis en mann synes at burka er rå sexy, er det da den troende kvinnen sin feil at hun ble voldtatt, fordi hun fristet mannen med den utfordrende klesstilen sin ?

– Eller hvis jeg syns at menn i bar overkropp og hvite tennissokker er uimotståelig deilige, kan jeg da voldta han med en agurk, for så og si at det var hans feil siden han viste så mye hud ?

Slik logikk er for meg helt uforståelig.
Det å bruke sin tro og sine personlige holdninger som en unnskyldning til å skade andre og til å begå overgrep er forkastelig..

Intervjuet fortsetter med

«- Vi som kommer fra Senegal liker ikke å snakke med norske menn, men vi liker norske kvinner. Dette fordi afrikansk kultur respekterer kvinner, men ikke menn, sier 30-åringen fra Senegal.

– Men hvorfor angriper unge afrikanske menn norske kvinner?

– Sånt skjer av og til. Når vi drikker for mye og blir fulle hender det at vi overfaller dem, men hvis vi ikke drikker, angriper vi ikke kvinner – men respekterer dem, sier senegaleseren på noe gebrokkent engelsk.«

Er det da sånn at Norge burde revurde alkohol loven og dermed forby alkoholsalg til mennesker fra visse etniske bakgrunner. På samme linje med at det er ulovlig å selge alkohol til mindreårige ?
I norge får man ikke lov til å drikke alkohol før fylte 18, og før du fyller 21 er det ikke lov å innta alkohol over en viss %.. Nettop fordi alkohol kan føre til uforsvarlig oppførsel og farlige situasjoner…
Spør du meg så er voldtekter grunnet alkohol og kultur værre enn at 19.åringer drikker rom og cola…

Norge må igrunn skylde seg selv for denne kultur-konflikten vi opplever.
Selv om grensene egentlig ble «stengt» for mange år siden, strømmer det inn nye landsmenn på humanitært grunnlag – noe jeg synes er flott.
Jeg ser ingenting galt i å hjelpe våre medmennesker som er på flukt fra krig og elendighet, men Norge har en innvandringspolitikk som bygger på Disneys eventyr hvor man kun trenger å komme seg vekk fra den onde heksa, så blir alt bra.

«Bare de kommer seg bort fra elendigheten og inn hit til oss i eventyrland, så vil de bli lykkelige. Vi kan leve sammen i sus og i dus mens vi baker kaker fra alle verdens kulturer og synger lystige sanger svevende på en rosa sky»

Men virkeligheten er ikke sånn.
Når man har vokst opp i en bestemt kultur, med visse regler og rettningslinjer i et land som også er herjet av krig og elendighet, så hjelper det ikke å bare komme seg bort. Vi er ikke eventyr figurer, men komplekse individer som former og utvikler oss slik som vi er oppdratt og mange av dem har traumer å bære på. Når man tvinges ut av landet sitt og blir kastet inn i en helt ukjent verden, er det ikke så rart at man tviholder på det lille man har igjen  – religion og kultur.
Innvandrere får ikke nok oppfølging og opplæring til å kunne tilpasse og tilvenne seg Norge og vår kultur. Våre lettkledde moter slår dem i fjeset som et spottlys i mørket.
Politikken og innvadrings håndteringen vår fører til segregering og nordmenn hyler ut om assimilering, mens det vi helst skulle hatt var integrering..

Denne segregeringen av innvandrere, som du tydelig ser hvis du tar deg en spasertur i Oslo, er årsaken til kultur-konflikten. Hvis innvandrere fikk riktig oppfølging og innføring i Norsk kultur inkludert rettningslinjer og krav for akseptert og ikke akseptert adferd, ville vi kanskje hatt mer integrering og muligens også dette Disney-eventyrlandet politikerne våre ønsker..

Jeg kommer ihvertfall til å fortsette med «Voldta-meg» klærne mine når sommeren står på dør, bare fordi jeg er kvinne betyr ikke det at ikke jeg også blir varm i solen..
Kan menn løpe rundt i baris, så skal jeg løpe rundt i short-shorts.
Så med mindre jeg står på et av oslo hjørner og tilbyr «special price, just for you»,  så er det ingen kultur i verden som gir deg rett til å ta på meg når jeg sier NEI..

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er en av dem som glorifiserer de som står meg nært, i likhet med majoriteten av jordens befolkning.
Sånn er det bare.
Vennene våres er aldri den dårlige parten i et forhold – blir det slutt er det den andres skyld.
Barna gjør aldri feil, havner de i trøbbel er det de andre sine drittunger som har skylden.
Og sånn fortsetter regla.

Nå har jeg ikke barn selv, men en hund. Og hun er barnet mitt, et morshjerte er et morshjerte enten ungen stabber rundt på 2 bein eller 4.
Jeg omtaler meg selv som «mor» og kjæresten er «far», hun sover i sengen om natten og jeg kjøper like mye tull og dilldall som bloggmødrene reklamerer om at de har kjøpt til sine barn.

Jeg syns hun er fullkommen og perfekt, og selvfølgelig mye smartere enn alle andre hunder.
Noe jeg desverre begynner å innse at kun er en vrangforestilling.
Hun er en komplett idiot !

I går gikk vi ut i hagen og kastet ball.
Ivrig tok hun ballen med seg ned til brygga vår og ville leke ved vannet.

Ved vannet har vi en gressplen, strand og badebrygge med små berg langs vannkanten.
Hun stoppet ved kanten av gressplenen og slapp ballen når hun fikk øye på en fugl.
*plopp*
Ballen forsvant ut i vannet og hun ble stående og glane på meg med et blikk som lyste «ikke den skarpeste kniven i skuffen».
Jeg satte meg til rette og ventet på god underholdning…
Da det gikk opp for henne at jeg var ubrukelig begynte hun å snuse på vannet, det var skummelt.
For gresset ligger jo kvalmende 5cm over vannoverflaten og vannet er 15cm dypt.
Nå skal det også sies at jeg ikke har en liten rotte av en hund, hun er labrador blanding.

Forsiktig testet hun høyden ned til vannet, deretter begynte spenningen.
Hun kunne ikke fatte at ballen lå under vann, hun kunne jo se den !
Et vissent blad fløt forbi og hun tok tak i det
– «Hvorfor i h**** får jeg tak i bladet, men ikke ballen !?»
Hun forsøkte å plukke opp ballen på vannoverflaten, da dette ikke virket prøvde hun å drikke sjøen tom.
Dette foregikk i 8 minutter og etter 20 visne blader og skremmende mengder med saltvann – skjønte hun endelig at selv om hun kunne se ballen, så fløt den ikke på toppen.
Hun stakk labben nedi og prøvde å grave den opp av vannet.

Etter enda 10 frustrerende minutter ga jeg opp og ga henne ballen.
Hun løp fornøyd bort til stranden og stelte seg på et berg.
*plopp*
Da var det på’n igjen, hun stod på berget å kikket desperat på meg
– «Åssen skal jeg få opp ballen, jeg rekker jo ikke ned til vannet en gang !»

Jeg måtte geleide henne ned fra berget og bort på stranden og peke på ballen som lå 2m unna i 10cm dypt vann..
Hun trasket ut i vannet og jeg satte meg for å se på den samme regla atter en gang.  Etter 20 minutter skjønte hun endelig at vannet var så grundt at hun bare kunne stikke hodet nedi og plukke den opp.

Jeg tviler på at jeg i noen nær fremtid vil motta et diplom for Norges smarteste hund.
Men selvom hjernen kanskje er lagd av graut, så har hun er hjerte av gull <3
I morgen har nok morshjertet mitt fortrengt all idiotien og atter en gang vil jeg være kry som en hane fordi hunden min er smartere enn alle andres !

Jeg tar meg til hodet og lurer på om jeg virkelig var ved mine fulle 5 da jeg gikk inn for å skaffe meg en hund her ute i ødemarken, eller om jeg led av et forbigående tap av all sunn fornuft.
For det er litt sånn med både dyr og barn, er det ikke ?
99,9 prosent av tiden forguder du dem, men så kommer den ene 0.01 prosenten snikende og du får lyst til ta dem i ørene og hive dem på sjøen.
Men det er jo her fonuften trår til, det er èn ting å ønske det, det er noe helt annet å faktisk gjøre det.

Ei kongle faller ned fra treet på fremsiden av huset og lander på taket til vedskjulet…
Innen jeg rekker å registrere lyden står bikkja på alle 4 og uler av full hals.
En and kvekker på sjøen bak huset og bikkja gjør et kast med kroppen og uler ved veranda døren i stede..

Jeg trekker pleddet over hodet mens trygler om at hunden skal klappe igjen..
Ikke visste jeg at landlige omgivelser og sørlandsidyll kunne være så bråkette.

Hun løper ut på verandaen og piper litt før hun kommer inn igjen, deretter hopper hun opp i sofaen og klatrer på meg som en ape i et tre..
Hun piper og ser dumt på meg «Skjønner du ikke at jeg vil ut eller ? Kom da !»

Vanligvis er dette en egenskap jeg setter stor pris på. Hun gjør stort sett ingenting uten min tillatelse eller mitt selskap, men akkurat i dag skulle jeg ønske hun kunne kreket seg ut og bæsjet i busken sin uten at jeg måtte stå der og glo.
Hun har fri tilgang til hagen hele dagen, og vanligvis liker jeg at vi sitter der ute sammen.
Men nå, akkurat nå vil jeg helst bare ligge på sofaen.
Etter flere dager med skogsturer i regnværet så har kroppen sagt takk for seg. Feberen har ankommet, leddene skriker og halsen har tatt ferie..

Men ikke bikkja, hun er på høygir – jeg ser energien oser ut av henne som damp fra en kokende kjele. Tunga går på autopilot og det virker som hun prøver å «vaske meg frisk».
Hun setter i å bjeffe så det kimer langt inne i hjernebarken.

Hun løper ut og kommer håpefullt tilbake med leken sin, jeg prøver så godt jeg kan å formidle til henne at: Mor er syk i dag.
Hun står på gulvet og glaner på meg med et blikk som ikke akkurat lyser «den skarpeste kniven i skuffen». Strengt tatt så syns jeg vel egentlig til vanlig at hun er en ganske så oppegående hund, men ikke akkurat nå, ikke i dag.
Jeg kaster noen go’biter ut i gresset så hun kan leke «skattejakt» for seg selv, det tar vel nøyaktig 2minutter før hun er inne igjen.

Pinlig nøyaktige 1minutt og 36 sekunder senere kommer hun luskende inn igjen. Jeg må finne noen lurere steder å kaste go’bitene så hun får noe å brynse seg på. Hun har nå tatt hintet og plantet baken sin på sofaen sammen med meg, endelig..

Det er nok denne tiltaksløsheten og irritasjonen over bikkja som er et midlertidig forbigående tap av all sunn fornuft. Og så fort feberen har forlatt kroppen og leddene slutter å skrike så bærer det ut på skogstur igjen. For når alt kommer til alt, så tar jeg heller alt maset og all bjeffingen hennes når jeg er syk, fremfor èn eneste dag uten henne.