Nylig fikk jeg avslag på søknaden min om behandling på et senter for spiseforstyrrelser, det føltes veldig tungt.
Hva nå ?
Selvmedlidenheten trakk meg ned og jeg hulket i en time eller to, mens jeg forbannet Helse-Norge.
Stakkars meg.
Stakkars lille, hjelpeløse, syke, fortapte meg…

Jeg fikk medfølelse og trøstende ord fra venner og familie og jeg sank lenger og lenger ned i stakkarsligheten min..
Jeg var patetisk..
Og det fikk jeg bekreftet.
Stakkars lille meg klagde enda litt til og viste ingen tegn til å høre på en av mine venninners trøstende ord…
Da fikk hun heldigvis nok..

«Ikke vær et offer ! Detta greier du, herregud… Det er da bare å finne en annen løsning og å gjøre det beste ut av den behandlingen du KAN få… Så slutt å synes synd på deg selv !
Det er lov å bli skuffa og trist, men det får da være måte på… Du har holdt deg for god for offer rollen i snart 24 år, så ikke ta på deg den rollen nå… Jeg hater sånne folk og det gjør du også !»

Noen av mine venninner har kroniske syndromer selv, der i blandt den ovennevnte. Det å ha venner med like stor motgang som deg selv er et sjangsespill… Det kan enten hjelpe deg opp eller trykke deg ned, avhengig av din og deres innstilling til livet..
På den ene siden er det mennesker som kun ser det vanskelige i livet sitt. Vi kjenner alle minst èn sånn person. En sånn som synes synd på seg selv hele tiden og lar livet rase forbi fordi «stakkars» dem er for syk til å ta del i det…
På den andre siden har du de som tar beina fatt og går motgangen i møte med målrettet blikk…
Mine venninner er av den sistnevnte typen…
Jeg elsker brutalt ærlige og sterke mennesker, det er derfor de utgjør kjernen i vennekretsen min..
Disse venninnene vet hva motgang vil si og de synes ikke synd på deg med mindre du virkelig prøver å gjøre noe for å bedre livet ditt selv..

Jeg tørka bort snørr og tårer og byttet dem ut med et smil…
Dette går bra, jeg er en sta liten faen og jeg har da klart meg så langt..

Som sagt var jeg i min første behandlingstime i går. Nervene kriblet og jeg var veldig spent på hvordan det ville gå.

Behandleren min var veldig hyggelig, så henne har jeg ingenting vondt å si om.
Men etter å ha ventet på behandling i 3mnd hadde jeg større forventninger en det jeg møtte..

I starten av timen spurte hun om jeg hadde vært i noen lignende form for behandling før.
Jeg svarte ja og sa at det var derfor legen min hadde henvist meg til innleggelse. Jeg hadde ikke hatt noe utbytte av samtaleterapi og jeg ble igrunn bare dårligere mens jeg gikk i behandling. Dette var fordi jeg ikke fikk nok oppfølging og fordi det gikk for lenge mellom hver samtale (2-3 uker). Så mens jeg utfordret dietten min og gikk på den ene smellen etter den andre, så hadde jeg ingen oppfølging.
Jeg sa også at ettersom jeg har Tourette syndrom, så legger jeg til meg tvangsmønstre fortere enn andre og derfor har det forsterket bulimien og spisemønsteret mitt.. Det er ikke bare bulimi, men også tvang som følge av TS..
Dette gjør at jeg er mer avhengig av oppfølging under behandling enn det noen andre kanskje er.

Samtalen fortsatte med at jeg snakket om meg selv og min bulimi. Behandleren mente at jeg ville få god utbytte av samtaleterapi ettersom jeg viste stor selv-innsikt og viljestyrke til å bli frisk.. Så jeg gikk med på å gi samtalene en sjangse før jeg søkte om en evt innleggelse..

Det skal også sies at grunnen til at jeg flyttet hit (milesvis fra venner, kjæreste og sa opp jobben) var pga behandlingen her, jeg ble fortalt om et senter hvor de tok inn brukere i 3-4 uker regelmessig.. Dette tilbudet fikk jeg da i går vite at de har lagt ned.. Så tilbudene for meg her på sørlandet er minimale.. Så jeg må da i såfall henvises tilbake til østlandet, som jeg flyttet fra – for å få evt behandling på en senter for spisefortyrrelser..
Snakk om blinkskudd !!

Videre i samtalen ble vi enige om visse endringer i kostholdet mitt.. Jeg lever på ca 8-900 kcal om dagen, noe som er under behovet til en som er sengeliggende 24/7..
Angsten murret i kroppen min bare av tanken på å måtte spise noe «farlig» minst 1, men helst 2 ganger om dagen..
Men med oppfølging ville det går bra, så jeg sukket lettet og gikk med på endringene.. Nå skulle det bli andre boller her i gården !

Timen ble som forventet avsluttet med å sette opp ny time..
Min behandler jobber flere steder, så neste uke var hun borte, uken etter der var det kurs og foredrag, dermed var det ferie…
Skuffelsen sank som en stein i magen min da jeg atter en gang befant meg i en situasjon hvor jeg ikke fikk neste oppfølging før om 3 uker…
Hadde hun ikke hatt ferie måtte jeg allikevel ventet i overkant av 2 uker.. Dette høres kanskje ikke ut som mye, men i min situasjon er det alt for lenge.. Spesielt når endringer i kostholdet skal skje så fort.. Jeg fikk ingen tips eller råd, ingen hjelpermidler til å overkomme angsten, abstinensene eller kompensasjonsbehovet..
Jeg fikk beskjed om å «bruke staheten min»…
Staheten min er desverre for øyeblikket opptatt med å forhindre meg i å spise «farlig» og Touretten tviholder på denne livssituasjonen…
Jeg forventet litt mer «verktøy» å jobbe med.. Noen mentale øvelser kaskje, noen tips eller triks til å blokkere konsekvensene av «farlig mat»… Men nei..

Atter en gang sitter jeg her og skal utfordre grensene mine, alene..
Hadde jeg klart det med staheten min, så hadde jeg vel kanskje ikke trengt å betale penger for å hjelp…
Hvis jeg skal få noe utbytte av disse samtalene, som behandleren mente at jeg ville, så burde jeg vel kanskje få tid til samtaler ??
Det å skulle slippe noen inn bak murene dine og inn i det såre livet du lever er veldig vanskelig. Det krever tillitt og tar tid å bygge opp.. Etter 50minutter èn gang, for så å se behandleren igjen om 3 uker, skaper ikke den tillitten..

Tilbudet innen for psykisk helse her i landet er alt for dårlig, det gjelder vel kanskje igrunn det meste av helsetilbudene her.. Med mindre man har ræva full av penger så man kan benytte seg av de private tilbudene da vel og merke.
Jeg synes ihvertfall man i det minste skal få komme til noen som har tid til deg når man først har ventet i 3mnd, men kanskje det bare er jeg som er kravstor..