Som sagt var jeg i min første behandlingstime i går. Nervene kriblet og jeg var veldig spent på hvordan det ville gå.

Behandleren min var veldig hyggelig, så henne har jeg ingenting vondt å si om.
Men etter å ha ventet på behandling i 3mnd hadde jeg større forventninger en det jeg møtte..

I starten av timen spurte hun om jeg hadde vært i noen lignende form for behandling før.
Jeg svarte ja og sa at det var derfor legen min hadde henvist meg til innleggelse. Jeg hadde ikke hatt noe utbytte av samtaleterapi og jeg ble igrunn bare dårligere mens jeg gikk i behandling. Dette var fordi jeg ikke fikk nok oppfølging og fordi det gikk for lenge mellom hver samtale (2-3 uker). Så mens jeg utfordret dietten min og gikk på den ene smellen etter den andre, så hadde jeg ingen oppfølging.
Jeg sa også at ettersom jeg har Tourette syndrom, så legger jeg til meg tvangsmønstre fortere enn andre og derfor har det forsterket bulimien og spisemønsteret mitt.. Det er ikke bare bulimi, men også tvang som følge av TS..
Dette gjør at jeg er mer avhengig av oppfølging under behandling enn det noen andre kanskje er.

Samtalen fortsatte med at jeg snakket om meg selv og min bulimi. Behandleren mente at jeg ville få god utbytte av samtaleterapi ettersom jeg viste stor selv-innsikt og viljestyrke til å bli frisk.. Så jeg gikk med på å gi samtalene en sjangse før jeg søkte om en evt innleggelse..

Det skal også sies at grunnen til at jeg flyttet hit (milesvis fra venner, kjæreste og sa opp jobben) var pga behandlingen her, jeg ble fortalt om et senter hvor de tok inn brukere i 3-4 uker regelmessig.. Dette tilbudet fikk jeg da i går vite at de har lagt ned.. Så tilbudene for meg her på sørlandet er minimale.. Så jeg må da i såfall henvises tilbake til østlandet, som jeg flyttet fra – for å få evt behandling på en senter for spisefortyrrelser..
Snakk om blinkskudd !!

Videre i samtalen ble vi enige om visse endringer i kostholdet mitt.. Jeg lever på ca 8-900 kcal om dagen, noe som er under behovet til en som er sengeliggende 24/7..
Angsten murret i kroppen min bare av tanken på å måtte spise noe «farlig» minst 1, men helst 2 ganger om dagen..
Men med oppfølging ville det går bra, så jeg sukket lettet og gikk med på endringene.. Nå skulle det bli andre boller her i gården !

Timen ble som forventet avsluttet med å sette opp ny time..
Min behandler jobber flere steder, så neste uke var hun borte, uken etter der var det kurs og foredrag, dermed var det ferie…
Skuffelsen sank som en stein i magen min da jeg atter en gang befant meg i en situasjon hvor jeg ikke fikk neste oppfølging før om 3 uker…
Hadde hun ikke hatt ferie måtte jeg allikevel ventet i overkant av 2 uker.. Dette høres kanskje ikke ut som mye, men i min situasjon er det alt for lenge.. Spesielt når endringer i kostholdet skal skje så fort.. Jeg fikk ingen tips eller råd, ingen hjelpermidler til å overkomme angsten, abstinensene eller kompensasjonsbehovet..
Jeg fikk beskjed om å «bruke staheten min»…
Staheten min er desverre for øyeblikket opptatt med å forhindre meg i å spise «farlig» og Touretten tviholder på denne livssituasjonen…
Jeg forventet litt mer «verktøy» å jobbe med.. Noen mentale øvelser kaskje, noen tips eller triks til å blokkere konsekvensene av «farlig mat»… Men nei..

Atter en gang sitter jeg her og skal utfordre grensene mine, alene..
Hadde jeg klart det med staheten min, så hadde jeg vel kanskje ikke trengt å betale penger for å hjelp…
Hvis jeg skal få noe utbytte av disse samtalene, som behandleren mente at jeg ville, så burde jeg vel kanskje få tid til samtaler ??
Det å skulle slippe noen inn bak murene dine og inn i det såre livet du lever er veldig vanskelig. Det krever tillitt og tar tid å bygge opp.. Etter 50minutter èn gang, for så å se behandleren igjen om 3 uker, skaper ikke den tillitten..

Tilbudet innen for psykisk helse her i landet er alt for dårlig, det gjelder vel kanskje igrunn det meste av helsetilbudene her.. Med mindre man har ræva full av penger så man kan benytte seg av de private tilbudene da vel og merke.
Jeg synes ihvertfall man i det minste skal få komme til noen som har tid til deg når man først har ventet i 3mnd, men kanskje det bare er jeg som er kravstor..

Det å ha en spiseforstyrrelse er ofte skambelagt og mange holder det godt skjult for de rundt seg.
I dette innlegget har jeg tenkt å dele med dere noen kjennetegn og symptomer på spiseforstyrrelse.

Dette innlegget er basert på meg selv og mine erfaringer. Slik som alle andre er jeg et «unikt» individ så dette gjelder da altså ikke alle og er derfor heller ikke en mal eller en fasit, men heller en pekepinn..

Selv hadde jeg eskalerende og godt etablert bulimi i flere år uten at de rundt meg  ante noe som helst.
Da jeg «kom ut av skapet» ble jeg møtt med sjokk og dårlig samvittighet

«Herregud, det visste jeg ikke ! Hvor lenge har du hatt det ? Det har jeg aldri merket på deg. Det har ikke vært meningen å alltid ha snacks eller mat som samlingspunkt, hvorfor sa du ikke noe…?»

Jeg var tilsynelatende normalt fungerende både sosialt og på jobb.
Mange kollegaer rynket på nesen når lunsjen min ble pakket frem og kaker på bursdager ble sendt videre rundt bordet – uten så mye som en smakebit på min tallerken.
Men jeg hadde alltid en god unnskyldning og en logisk forklaring som var så «selvfølgelig» at man måtte jo bare tro på det.
Som oftest gikk det i matinntoleranse og spesialtilpasset diett grunnet Tourette og ADD.

Det samme gjaldt venner, de trodde jeg bare var sunn og helsebevisst.
Men under alle unnskyldningene lå det små spor og hint om det som egentlig foregikk.

Kjennetegn i det sosiale:

– Matpakker
Jeg hadde ofte med matpakker når jeg skulle noe som tok lang tid, selv om det ble servert mat der: møter, forelesninger osv
Jeg ble ofte misunt av kollegaer i lunsjen da jeg pakket opp den ene flotte salaten etter den andre, eggehviteomeletter og grove vaffler med kesam. Aldri hadde jeg brødskiver med gulost – og jeg kjøpte ALDRI baguetter eller lignende i siste liten før lunsj. Jeg hadde ALLTID egenprodusert mat.

– Næringsinnhold
Før jeg kjøper mat, gransker jeg næringsinnholdet nøye med mindre det er matvarer jeg allerede har «scannet» og er fortrolig med.

– Porsjonering
Jeg porsjonerer maten min nøye. Mye av det sunne, lite eller ingenting av det usunne.

– Isolering
Jeg trakk meg mer og mer ut av sosiale begivenheter: Orker ikke, skal noe annet (rydde, vaske), har ikke råd…
Spesielt isolerte jeg meg de dagene etter at jeg hadde vært med å spise, feste osv. Dette var for å kunne kompensere med overdreven trening, underspising, avføringsmidler osv

– Sensitiv mage
Noen med en spiseforstyrrelse kompenserer med avføringsmidler. Dette unnskyldes ofte med at man har matiintollreanse, sensitiv mage, er syk osv.

– Varierende unnskyldninger
Med mindre man har èn bestemt unnskyldning for livsstilen sin, vil man ofte gå litt i surr med de hvite løgnene sine. Noen ganger kunne jeg ikke spise kake pga matintollreanse, andre ganger var det fordi jeg hadde en spsiell diett som hjalp å lindre symptomene ved Tourette og ADD – andre ganger var det rett og slett bare fordi jeg var på diett for å komme i form.
Til slutt falt unnskyldningen kombinert på at jeg både hadde litt matintollreanse og at riktig kosthold hjalp mot tics og utmattelse.. Men nå er det ikke alle som er så «heldige» at de har andre diagnoser å skylde på.

– «Jeg kan ikke, jeg skal på trening»
Jeg var ofte på trening. Enten tidlig om morgenen før jobb eller etter jobb i stede for å være med venner. Hadde jeg ikke rukket å trene før jobb ville jeg velge trening fremfor sosialisering og venner følte seg nedprioritert.

– «Jeg må hjem nå»
Det å fråtse i mat og kaste opp gjorde jeg aldri hos andre i starten. Spiste jeg «for mye» ville jeg avslutte kvelden tidlig og dra hjem tidsnok til å kunne «tømme meg» hjemme.

– «Jeg har ikke lyst på»
Jeg sluttet å spise på resaurant med venner, og var vi på cafè drakk jeg kun lettbrus eller farris selv om de spiste kaker og is. Dette var da ikke «en gang i blandt», men hver eneste gang over lang tid.

– «Jeg drakk nok på vors»
Da vi var på fest sluttet jeg å spise snacks og nattmat, noe jeg ellers hadde kastet i meg før. Dette var for å spare kalori inntaket til et akseptert nivå.
Jeg blandet mine egne drinker med lettbrus eller smoothier med frukt og bær med kunstig sukker. Jeg kjøpte sjeldent eller aldri drinker på byen.

– «Jeg var så sulten, så jeg måtte bare kjøpe med meg noe på veien»
Når jeg ble invitert hjem til venner på middag forhørte jeg meg alltid om hva som skulle spises. Var det snakk om fetende mat endte det alltid med at jeg ikke kunne komme. Jeg hadde ofte også med egen mat når jeg kom dit (lett yoghurt, frukt osv) i stede for å spise av det de hadde i huset.

– «Kan jeg få salat i stede for ris ?»
Hvis jeg først spiste ute, så valgte jeg de sunneste rettene og ba alltid om salat i stede for ris eller annet tilbehør. Spiste jeg hos andre forsynte jeg meg med lite og kun det sunneste. Jeg pirket i maten og la til side slike ting som bacon, poteter, ris, baguetter osv og tok store porsoner av salat, grønnsaker osv.

– «Jeg har ikke råd»
Da det var snakk om byturer, restaurenter eller andre kaloriholdige sammenkomster hadde jeg som oftest «ikke råd» og heller ikke «hjerte til» å bli spandert på.

– Klesstil
Når man kaster opp vil magen blåses opp som en ballong, jeg gikk derfor fra å gå med intillsittende topper til å kun bruke løstsittunde og posette overdeler for å skjule «bollemagen»

Fysiske kjennetegn:

Jeg har finpusset «ferdighetene» mine og kan kaste opp i rommet vedsiden av deg uten at du hører så mye som en brekning, men de kroppslige reaksjonen og fysiske bevisene kan man ikke kontrollere.

– Trekker opp i doen flere ganger.
Når man kaster opp vil det bli liggende igjen en hinne av fett oppå vannet i doen. Man må trekke opp flere ganger for at dette skal bli helt borte.

– Vasken
Mange er redd for å bli hørt, de lar derfor vasken stå på mens de «gjør sitt». Så lyden av en vannkran som står på fult over tid kan skjule lyden av brekninger,

– Øynene blir røde og nese vil renne.
Når man kaster opp vil øynene bli røde og tårene kan renne, det samme vil nesen. Derfor vil man ofte bli nødt å snyte seg etter dobesøket og denne lyden kan man ikke skjule. Det å snyte seg når man har vært på do er også en god unnskyldning for å kunne trekke ned i do flere ganger.

– Hovner opp
Under oppkast hovner man opp i fjeset, spesielt rundt øynene og i halsen. Man får et ansikt hvor det kan se ut som man har gråti og halsen honer opp som ved hovne mandler.

– Blodutredelser
Under oppkast blir trykket i hodet og hals så stort at blodkar ofte sprekker. Da spesielt i øynene, rundt øynene og i området rundt mandlene på halsen. Man får små røde prikker på størrelse med en knappenål. Selv hadde jeg til tider så ekstreme blodutredelser at det så ut som om noen hadde tatt kvelertak på meg. Dette ble skjult med høyhalsede gensere eller skjerf (selv på rommeren).

– Lukt
Oppkast lukter, det kommer man ikke unna. Overdrevent bruk av baderomsspray, parfyme e.l etter dobesøk forekommer ofte. Man åpner også gjerne et vindu på badet og bruker lang tid ved vasken slik at det får luftet litt.
Er man hjemme hos seg selv og har andre i hus, vil man også samkjøre måltider med dusjing. Det å dusje kamuflerer både lukt og lyder. Jeg startet ofte dusjen i god tid før jeg faktisk dusjet, slik at jeg kunne «tømme meg» uhørt, og dermed ville lukten av dusjsåpe og shampoo kamuflere lukten mensjeg dusjet med åpent vindu for å lufte.

– Hårtap, blåmerker og sykdom
Ved underernæring vil man miste hår. Jeg hadde intenst hårtap over en viss periode som ikke gikk ubemerket blandt venner og familie – det var vel noe forbigående.
Kroppens funksjoner svekkes og blodårer svekkes. Man får lettere og større blåmerker av «uforklarlige» årsaker. Immunsystemet svekkes også, og man blir lettere og hyppigere småsjuk og man smittes så fort det er noe «som går».

Dette er bare noen få av mange kjennetegn.
Spiseforstyrrelser er som sagt et veldig sårt tema for dem det gjelder, så hvis du mistenker at noen du bryr deg om har dette, så for all del «ikke angrip dem» med bekymringen din..
Man vil fort føle seg angrepet og anklaget, noe jeg fremdeles gjør når familien ønsker å snakke om det. Lenge vegret jeg meg for å si det til dem, selv om jeg visste at de også visste.
Skammen og skyldfølelsen gjorde det vanskelig, jeg var flau og følte at spørsmålet «Har du bulimi ?» var en anklage og synonymt med «Er du så svak og viljeløs at du kaster opp ?»
Det å stikke hodet ned i do er så nedverdigende og flaut at man ikke vil at andre skal vite om det, så man skjermen den skammen så godt man kan – og hvis noen spør og graver, så går man i forsvar og begraver skammen enda dypere.

Moren min fisket og hintet i lang tid om at hun visste, kanskje litt for lenge, men i lengden ble jeg trygg nok til å fortelle henne det. Og da hun svarte «Jeg vet det jenta mi» var det som om hele verden ble løftet fra kroppen min.
Hun hadde hele veien snakket om spiseforstyrrelser så fort anledningen bød seg, og hun la ut om hvor vanskelig det måtte være å leve det på slep. Hun la også alltid til at hun syntes de som bar på denne byrden var utrolig modige og viljesterke mennesker som holdt en sånn kontroll på livet sitt.. Og dermed visste jeg at den dagen jeg skulle tilstå, så ville ikke mamma se på meg som svak eller ekkel – for det å leve sånn som dette krever mer viljestyrke og pågangsmot enn de fleste kan fatte, og du er på ingen måte ekkel.