Min Absurde Verden

Først en «liten» info-blogg. Så man lettere kan forstå hva jeg snakker om senere :-)

Hva er TS, ADD og Bulimi ?

(Dette er MINE beskrivelser av diagnosene, med utganspunkt i egne personlige opplevelser – Fagfolk og andre med disse diagnosene har sine egne oppfattninger og beskrivelser som ikke nødvendigvis samsvarer med mine)

TS defineres som «en arvelig lidelse med ufrivillige gjentatte bevegelser og lyder». Denne definisjonen bruker ikke jeg, lidelse er et så negativt ladet ord, ufrivillig også  for den saks skyld. Ufrivillig forbinder jeg med utsagn som: H*n gjorde det ufrivillig. H*n gikk ufrivillig inn i bilen. Det er handlinger man tvinges til og med ett blir det veldig negativt, tics der i mot gjør man ukontrollert. Det er ingen som tvinger meg til å ha tics, men jeg mister rett og slett kontrollen over kroppen noen ganger – derav ordet ukontrollert

Ved å bruke ordet lidelse synes jeg også at man antyder at alle med TS lider. Sånn er det da altså ikke. TS er som alle andre tilstander, den kommer i forskjellige grader og varianter. Noen med TS merker det knapt, mens andre føler seg hjemme med ordet lidelse.

–    Hvis du slår opp ordet lidelse i ordboken vil du se synonymene pine, smerte, sykdom (med slike definisjoner er det ikke rart om man syns litt synd på seg selv) Jeg ville heller sett TS definert som «En arvelig kronisk tilstand som medfører ukontrollerte gjentatte bevegelser og lyder» dette er en definisjon jeg føler meg hjemme med.

–    Kronisk defineres som varig og uhelbredelig. Hvis man syns at dette ordet også føles litt negativt kan man bytte det ut med ett av dets synonymer: bestandig, blivende, dagligdags, drøy, durabel, evig, evinnelig, fast, flittig

Selv tar jeg meg i å bruke den definisjonen og disse synonymene stadig vekk når folk spør meg om min TS og hvordan det er å leve med den.

–    Jeg har jo hatt den evinnelige TS’n i snart 24 år, så det er ganske daglidags for min del og de rundt meg. Det er en flittig liten jævel som kan være ganske så drøy til tider, men den sitter jo som støpt fast i meg så det er jo bare å gjøre det beste ut av det. Det er jo tross alt en varig tilstand jeg vil ha livet ut.

Når en har TS har en også tvang, ting man MÅ gjøre. Jeg f.eks må se over alt elektrisk før jeg går hjemmefra, ta på det og si «AV». Hvis jeg glemmer dette får jeg angst mens jeg er ute og jeg tror helt ærlig og oppriktig at huset har brent ned når jeg kommer hjem igjen.. En gang måtte jeg bruke pausen min på jobb til å sykle hjem og gå over alt elektrisk en gang til og si «AV», fordi jeg hadde glemt det :-p Noen har lignende tvang, men de teller et visst antall ganger i stede for å si «AV». Det er en misoppfattning at ALLE som har TS roper, skriker, banner og spytter.. Tics og tvang er helt individuelt og de kommer i alle grader og variasjoner. I gode perioder kan ingen andre enn meg og nære venner og familie se eller høre ticsene mine.

-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.

ADD er ADHD’ens stille og rolige lillesøster uten H – Hyperaktivitet. I Norge brukes ikke ADD som en egen diagnose på papirene, den går under ADHD. Gutter er mest utsatt for å få ADHD i tillegg til TS, mens jenter oftest får ADD. ADD gir på samme måte som ADHD konsentrasjonsvansker, men med ADD får en som regel mere psykiske plager slik som angst og depresjon.

Med disse diagnosene vil man ha vanskeligheter med å opprettholde konsentrasjonen på en bestemt ting over tid, med mindre det er av stor interesse for deg. På grunn av dette oppfattes man ofte som lat eller umotivert, fordi man ikke «gidder» det som er kjedelig. Dette er feil, det er ikke det at man ikke gidder, man klarer ikke. For oss med disse diagnosene kan man si at motivasjon og interesse er drivstoffet som holder fokus-motoren i gang.

Dette blir kanskje en litt nedlatende sammenligning for oss som har passert et tosifret antall leveår, men bær med meg og forstå at det er satt på spissen: Du vil aldri i livet få et barn til å hjelpe deg med å rydde/vaske med mindre du motiverer det. Du får ikke et barn til å sitte stille foran TV’n eller med nesa ned i en faktabok med mindre det viser noe barnet interesserer seg for… Kaller du da dette barnet for lat, umotivert og håpløs ? Eller finner du da alternative metoder til å lære barnet det du ønsker, alternative metoder som motiverer barnet ? Etterhvert som man blir eldre lærer man seg å holde fokuset på noe selv om det er kjedelig, de med denne type diagnoser (meg inkludert) er på et sett og vis ikke kommet videre fra det stadiet vi var på i barneårene. Dette handler ikke om å velge bort det kjedelige, det er en livssituasjon hvor kjedelig er vanskelig. Ikke av den typen vanskelig hvor man må legge inn en ekstra 10 minutters innsats, men den type vanskelig hvor det faktisk gjelder fysiske faktorer. Dette er det hjernen som styrer, ikke viljestyrken, ikke intellektet, ikke du, ikke jeg…

Man sliter med å holde orden og oversikt, man mister ofte ting slik som nøkler, gymbager, klær, bøker o.l Man klarer ikke alltid å ta i mot beskjeder selv om de gis direkte og man vil ofte gjøre feil eller glemme ting man har fått beskjed om å gjøre.

Man sliter med å fullføre ting som krever mye mentalt arbeid, slik som bl.a skolearbeid Selv om man snakkes direkte til vil man allikevel kunne slite med å få med seg alt som blir sagt Jeg ble store deler av oppveksten min oppfattet som tafatt, lat, umotivert, ukonsentrert, slapp/trøtt og drømmende. Med drømmende mener jeg at de rundt meg trodde at jeg satt i mine egne tanker og tenkte på ting. De trodde dette var grunnen til at jeg ikke svarte når de snakket til meg eller at jeg rett og slett bare ikke gadd å høre etter. I virkeligheten satt jeg i et kaos, hjernen min tok inn alt av sanseinntrykk: lyder, lys, lukt, bevegelser og følelsen av ting mot kroppen. Til slutt «koblet hjernen min ut» og jeg ble ofte sittende nærmerst hypnotisert med blikket festet på f.eks TV’n eller ned i en skolebok uten å egentlig få med meg hva som skjedde.

Når alt rundt deg er et kaos og alle lyder går i ett, da er det ikke så lett å skille ut de lydene som er rettet mot deg. Jeg fikk ofte klare instrukser om hva som skulle gjøres, men dette var glemt i det sekundet jeg fikk øye på noe som fanget oppmerksomheten min.

-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.

Bulimi (Bulimia Nervosa) er som kjent en spiseforstyrrelse, men desverre en ofte misforstått en. Det er en allmenn misforståelse at alle med spiseforstyrrelser er underernærte og undervektige – eller overvektige.

Ved Bulimi vil mange (om ikke de aller fleste) virke sunne og normal vektige, noen er litt over eller under normalvekt.. Dette varierer fra person til person, men Bulimi synes ikke på samme måte som f.eks Anoreksi. Bulimi kjennetegnes ved periodevis overspising, hvor ofte dette skjer varierer igjen fra person til person. Hva som anses som overspising er også individuelt, det kan være et måltid med 1,5L cola + sjokolade + pizza + is eller 2 brødskiver med makrell i tomat.

Når man i sine øyne har overspist vil man ved Bulimi kompensere for dette ved å fremkalle brekninger, misbruke avføringsmidler og/eller vanndrivende stoffer, overtrene eller gå i faste/underspise over en periode – for å forhindre økning i vekt. Med dette sagt er det ikke alle med Bulimi som bruker alle disse formene for kompensasjon, men oppkast er fellesfaktoren.

Mange svinger mye opp og ned i vekt (såkalt jojo-slanking), i perioder med overspising (disse kan vare i flere dager) vil man kunne gå opp en del i vekt (selv kan jeg sving +/- 6kg på 2-3 uker).

Bulimi kjennetegnes også med at man konstant er på diett, dette bunner i (for min del) frykten for overvekt ved inntak av såkalt «farlig mat» og frykten for å trigge bulimien ved å vike fra min faste, trygge matplan. De fleste har triggere, matvarer som egentlig ikke skal spises. Når man har spist en slik trigger har man i sitt hodet allerede ødelagt for dagens matkvote og man har da trigget bulimien (overspising). Da kan det like så godt bare være – du har allerede spist èn ting du ikke skulle spise og da kan du like gjerne bare spise mer.

Mange tror at når bulimikere overspiser er det fordi de mangler viljestyrken til å la være. Dette stemmer absolutt ikke. Det finnes flere navn for Bulimi, ordet Bulimi er latinsk og stammer fra greske Boulimia som betyr Glupsk Hunger eller Okse sult.. Med andre ord: Du er sulten som en okse. Ved gjentatte runder med overspising og oppkast vil man også forstyrre kroppens prosess i.f.t mat og metthet, man kan miste metthetsfølelsen og man vil få en følelse av konstant sult.

Har du noen gang kommet hjem fra jobb eller skole og vært så sulten at hendene skjelver, magen skriker og du har lyst å kaste i deg det første og beste du ser ? Og du klarer ikke stoppe før du innser at du har spist alt for mye og magen verker…? Du kan gange denne følelsen med 2 og legge til abstinens lignende følelser og angst, da har du noe i nærheten av hva jeg føler når bulimien tar kontroll… Det er ikke snakk om viljestyrke, valg eller rasjonell tenking – det er bulimi. Jeg kan også si det slik: Kroppen min reagerer på mat på samme måte som alkohol på en alkoholiker, narkotika på en narkoman.. Det spiller ingen rolle hvor lenge de har holdt seg i skinnet, hvis man først sprekker – sprekker man skikkelig.

Jeg kan ikke unne meg èn dag i uken med junk mat, da trigges bulimien og jeg sprekker. Da faller jeg utpå flere dager med overspising og oppkast før jeg klarer å hente meg inn igjen.. Dette er hva såkalt «farlig mat» gjør med meg… Så man skjønner kanskje hvorfor en alltid er på diett når en har Bulimi.

Bulimi og overspising er to spiseforstyrrelser som er ganske like, men ved overspising kompenserer man ikke for det økte matinntaket og dette fører da til overvekt. Så tenk deg om 2 ganger før du slenger med leppa om overvektige personer, for alt du vet så ligger det en psykisk faktor i bunn… Selv har jeg hatt en periode med ren overspisings forstyrrelse, dette førte til noen å tjue kilos overvekt. Det var ikke fordi jeg ikke hadde kunnskapene om hva overdrevent matinntak kunne gjøre (dette vet jeg alt for godt), det var ikke fordi jeg ikke brydde meg om de helsemessige faktorene og det var ikke fordi jeg ikke eide viljestyrken til å spise riktig.. Det kom til et punkt hvor jeg var sliten av å ha mine gjentatte møter med doskåla, det er nedverdigende, deprimerende og vanskelig å skjule om man bor under samme tak som andre. Jeg var sliten av å konstant tenke på hva jeg puttet i meg og jeg var sliten av å hele tiden være sulten. Jeg klarte å overvinne angsten jeg får når jeg ikke kompensere for overspisingen, men jeg klarte ikke å kontrollere den psykiske sulten som skrek i kroppen. Ikke alene, man trenger profesjonell hjelp, men dette er vanskelig.

Spiseforstyrrelser er ofte skambelagt for den det gjelder, det er sårt og man blir ofte møtt med uvitenhet «bare la være å overspise, bare la være å gå i butikken når du får lyst på noe, bare la være å kaste opp, du har dårlig råd – hvorfor kjøper du ikke nye sko i stede for å kaste bort penger på mat» – Dette er utsagn fra en behandler jeg oppsøkte i.f.t til bulimi…

Jeg har møtt på noen udugelige mennesker i helsesektoren som gjorde vondt værre, helt til jeg innså at det var de som var inkompetente og uvitene, det var ikke jeg som var lat og udugelig..

Hadde det vært bare – bare, så er det vel ingen som hadde giddi å hatt en spiseforstyrrelse, er det vel ?? Da kunne man jo bare latt det være..

Så i morgen tenker jeg å stå opp og rett å slett bare la være å være syk, jeg skal bare drite i å ha TS, ADD og Bulimi. At jeg har giddi i alle dissa åra.. Tror til og med jeg bare skal la være å ha kviser også i samme slengen :-D