Min Absurde Verden

Det er ikke særlig imponerende med ett innlegg på 11 dager, men det er fordi jeg har vært på reisefot :-)

Det har seg sånn at jeg bor alene i ødemarken uten førerkort, så av og til må jeg ta en liten ukes avstikker.. Hvorfor jeg bor så øde til kan man jo spørre og det har seg slik:

Før bodde jeg i en leilighet relativt sentralt i en by, med gode venner innenfor gangavstand.. Det var desverre matbutikken og treningssenteret også.. Når man har en spiseforstyrrelse er ikke alltid dette de beste naboene en kan ha.

1/3 av inntektene mine gikk bort i butikken og deretter i dass.. Jeg så innsiden av treningssenteret oftere enn jeg så min egen leilighet. Alt av overskudd (og enda litt til) ble brukt opp til endeløse timer på tredemøllen og i styrkerommet. Jeg var underernært, ufokusert og utslitt.. Etter å ha gitt 110% på trening og 20% næring til kroppen, måtte jeg tyne frem enda en dose innsats til jobben. Underernæring og overbelastning fikk meg til å miste hår som en mann i overgangsalderen og til slutt innså jeg at det måtte en endring til, en stor en..

Så jeg sa opp jobben, pakket sakene mine og flyttet til en ganske så idyllisk leilighet ved sjøen og tenkte at «her kan jeg kose meg». Og lengre enn det tenkte jeg ikke..

Her jeg bor har de ikke hørt om offentlig transport, det går 2 busser om dagen: 1 skolebuss til skolen og 1 skolebuss hjem.. Så ettersom jeg er langt over barneskole-alder og heller ikke jobber på barneskolen så er det pent lite alternativer her ute, bortsett fra sykkelen min. Og den er ikke motordreven akkurat, noe ikke gressklipperen min er heller.. Jeg har en slik en oransje liten sak som snurrer rundt ved armkraft og vilkårlig klipper gresstuster der den selv føler for.. Ikke så veldig gjennomtenkt den heller. Jeg tror at huseieren og jeg har en gjensidig respekt for «naturlige omgivelser». Jeg har aldri sett henne dytte rundt på no gressklipper heller.

Her ute har jeg ihvertfall ikke muligheten til å svippe meg en tur bort i butikken og kjøpe det jeg begjærer.. Det finnes ingen melkesjokolade i verden som hadde fått meg til å pese hele veien til butikken og hjem igjen.. Og godt er det.

Jeg har heldigvis behjelpelige naboer og en grei søster som ringer eller sender melding hver gang de er i butikken og spør om jeg trenger noe, eller om jeg vil sitte på.. Og når man handler sammen med andre begrenser man handlekurven litt. Kassadama vet kanskje ikke at jeg bor alene, men om jeg hadde handlet nok snop og mat for 8 menn ville nok naboen hevet litt på øyenbrynene og søster’n hadde nok gitt meg en smekk i fjeset og munnkurv.

Jeg sier naboen, men nærmeste nabo bortsett fra huseieren bor 10 minutter unna. Det å bo her er litt som å være på hyttetur, bare uten noen å spille ludo med. Huseieren bor i etasjen over, men hun slår meg ikke som typen til å frese løs på ludobrettet en mandagskveld.

Men kanskje hun hadde overrasket og klinket til med sjokkis og cola om jeg tok med meg kortstokken opp og bydde på en runde vri 8’er…?

Det å bo her er kanskje litt ensomt og ensidig nå i starten, men når lappen er i boks blir det nok andre boller.. Kanskje det faktisk blir boller også for den saks skyld, til en forandring fra min daglige matplan som består av smoothie til frokost, fiskesuppe til lunsj/middag og smoothie til kvelds :-)

Enn så lenge så er denne tilværelsen av immobilitet en velsignelse, frem til jeg kommer i gang med behandling noe som er rett rundt hjørnet.

Det ligger en ganske så ulogisk logikk i det å løsrive seg fra alt som er trygt, nært og kjært, men noen ganger må man ta tak i livet sitt. Selv om det må drastiske tiltak til.

Slik som å flytte til et gudsforlatt område hvor årets høydepunkt er loppemarkedet.