Min Absurde Verden

Den siste tiden har jeg tenkt på det å kjenne seg selv, da mener jeg ikke det å kjenne sine egne grenser, evner og følelser. Men det å virkelig kjenne seg selv som person, for hvor mange gjør vel egentlig det ?

Jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg har hevet på øyenbrynene eller holdt igjen et lite glis mens jeg har hørt på folk snakke om sitt eget vrengebilde av seg selv, Ja – vrengebilde. For det er det de aller fleste har når det kommer til å se på seg selv. Dette er ikke nødvendigvis fordi de ikke har selvinnsikt (selv om dette er tilfelle noen ganger), men fordi mennesker er egosentriske skapninger. Vi fokuserer på det vi selv ønsker og føler – og handler deretter i troen om at det var det rette, fordi vi følte det sånn..

Mange (meg inkludert) vil ikke anerkjenne sine egne dårlige og mindre sjarmerende sider, men dette har jeg nå grublet på en stund – Hva er mine dårlige sider ?

Jeg tenker som så at hvis jeg blir kjent med meg selv og alle sidene ved meg – så kan jeg kanskje bli en bedre meg ? Eller i annet tilfelle bli mer tilfreds med meg og den jeg er. For vi trenger alle å ha noen dårlige egenskaper.. Som stahet for eksempel, dette er en egenskap som til tider kan føre til konflikter, men er det egentlig en negativ egenskap ?

Hvor ville vi egentlig vært i dag om det ikke var for stahet ? Vårt samfunn er bygd av stae mennesker som ikke ga opp, de fikk høre at de ikke kunne – men da våknet den lille jævelen som staheten er og sa «jeg skal vise deg -kan ikke- jeg»

Selv er jeg utrolig sta, jeg er så sta at hvis det ikke hadde vært for at jeg også har en ekstrem stolthet – så ville jeg kastet meg hylende ned på bakken i snørr og tårer mens jeg flakset med armer og bein hver gang jeg ikke fikk viljen min.. Men staheten min begrenses også av en annen dårlig egenskap jeg har: innagering.

Jeg ytrer aldri sinne, såre følelser eller lignende i de situasjonene de oppstår, i stede vil jeg i mitt stille sinn og i min fantasi slå deg helseløs med en stekepanne eller kaste deg foran bussen. Deretter lagrer jeg opp de negative følelsene og kaster dem over uskyldige venninner som må høre på gnålet mitt når muren sprekker. Jeg gråter ca 2 ganger i året av såre følelser og aldri foran andre, i stede får tårekanalene sitt utløp som en bristet demning når jeg ser på rørende filmer og når Mufasa dør i løvenes konge.

Jeg har aldri smelt med en dør eller skreket i sinne, men jeg har en begredelig uvane med å slå kjæresten min. Da mener jeg ikke at jeg slår han helseløs hver kveld og deretter sier at det var hans egen feil, men jeg dasker til armen hans i ny og ne… Når jeg tenker meg om så har jeg vel klasket han i bakhodet ved et par anledninger også.. Så slo tanken meg – hva om det var han som klasket til meg ?? Selv vet jeg jo at jeg ikke mener noe vondt med det, men hvordan føles det egentlig for han ? Det er min respons på hans humoristiske, små-frekke kommentaren, og når han sitter der med et skjevt glis i tryne klarer jeg ikke dy meg… *KLASK*

Dette er en uvane jeg må legge av meg, men først måtte jeg finne ut hvorfor jeg har det med å smekke til han og når gjør jeg det…? Og hvorfor bare han ?

Gjør han noe jeg ikke liker

Sier han noe frekt og jeg ikke har en kjapp replikk i retur

Later han som om han er furt, snurt eller sint

Så slo det meg, forhold er sensitive, intime saker og når man sliter med å ytre følelser vil man naturlig nok ty til fysiske midler.. Dette var noe som gikk opp for meg en dag da jeg var på jobb. Jeg jobbet tidligere med psykisk utviklingshemmede barn og ungdom, mange med nedsatt- eller helt uten språk. Hos de så jeg den samme tendensen som hos meg selv, fysiske handlinger erstattet vokale ytringer – alt fra glede til sinne..

Så rett og slett i mangel på kommunikasjon eller evne til å ordlegge meg – så tyr jeg til fysiske handlinger når jeg føler meg brydd. Er et noe i forholdet jeg er misfornøyd med tar jeg det aldri opp, men det lagres i meg som virus på en harddisk.. Og jeg tror at de små uskyldige klaskene mine gir meg noe utløp for frustrasjonen jeg føler til tider..

Jeg tror at min mangel på kommunikasjon i forhold til følelser er medfødt, vi mennesker er en finurlig suppe laget av gener og miljø. Mine gener klinket til å kastet innagering i suppen. Jeg kom aldri i trassalderen da jeg var 3 og puberteten gikk stille for seg. Aldri har jeg hevet stemmen til Mamma og aldri har jeg løpt hylende ut av huset med tomme trusler om å aldri komme hjem igjen.

Men gud som jeg ønsket å gjøre det !