Når ble alt normalt så vanskelig ?
I dag lot jeg være å spise hele dagen for å kunne unne meg taco med søstrene mine på kvelden, de byttet ut de «farlige» inngrediense med sunnere alternativer slik at jeg også kunne spise.
Mager kjøttdeig, kesam i stede for rømme, pepsi max i stede for cola og kjøttet ble stekt i smør med mindre kalorier enn olivenoljen som de selv foretrekker..
Selv med disse justeringene er taco fy-fy mat jeg egentlig ikke spiser.. Man har ikke kontroll på den nøyaktige mengden kalorier man får i seg.. Jeg plottet inn 2 porsjoner på kaloritelleren min og så at det var trygt å spise, deretter forsynte jeg meg med 1/3 av den registrerte mengden mat for å være sikker på at jeg holdt meg i kaloriunderskudd og allikevel kunne unne meg en siste forsyning.. Deretter plottet jeg inn en ekstra stor porsjon og forsynte meg med mindre enn det registrerte – kontroll.
Hvis jeg ikke er 100% sikker på at jeg er i underskudd får jeg angst og behovet for å kompensere kommer. Men ved å forsyne meg med mindre enn det jeg registrer opprettholder jeg kontrollen.
Middagsbesøk som dette krever forberedelser, hvor mye kan jeg spise, hva kan jeg spise, hvordan skal jeg holde meg i underskudd og hvor mye må jeg trene i morgen – alt dette må være planlagt før jeg kan dra og kose meg med familien.
På slutten av kvelden befant jeg meg i en situasjon hvor jeg ikke visste om jeg kom meg hjem igjen – angst.
Jeg har som sagt ikke lappen og er derfor avhengig av å bli kjørt av andre, noe som til tider kan være utfordrende ettersom jeg da må komme og dra når det passer andre, noe som ikke alltid passer meg..
Man kan jo lure på hvorfor det å overnatte hos søsteren sin kan føles så vanskelig, det er jo bare hyggelig. Jeg skulle ønske jeg kunne ta slike ting på sparken, men jeg er avhengig av full kontroll, og full kontroll innebærer matpakker. Ingen av søstrene mine har bulimi og derfor har de også «farlig» mat i huset og pent lite av min type mat. Dette er en stor utfordring ettersom jeg ikke kan spise slik mat uten å få angst og trigge bulimien. Forskyver eller endrer jeg ett måltid i løpet av en dag er alt i ubalanse, og ved å overnatte ville altså frokosten min enten bestå av agurk og tomat – eller «farlige» matvarer.
Jeg ble sittende i en konflikt med meg selv om hvorvidt jeg skulle være vrien – og kreve å bli kjørt hjem til tross for at søsteren min kjører et vrak av en bensinsluker som kan stryke med hvert øyeblikk – eller om jeg skulle bite det i meg og tåle 2-3 dager med angst for å ikke være til økonomisk bry. Dette er veldig vanskelig. Søsteren min er på ingen måte vanskelig eller uvillig til å hjelpe meg, så når hun sier at at hun ikke får kjørt meg hjem fordi bensinen på bilen må vare i morgen også – så vet jeg at hun er oppriktig lei seg for dette og at hun gladelig hadde kjørt meg hjem om hun kunne, men jeg bor ikke bare en liten svipp tur unna..
Det er ikke lett at alle alltid må ta hensyn til deg, venner og familie legger om kosten sin og finner seg i kjedelig sunn mat for å kunne ha meg på besøk. Venninner tar alkoholfrie helger for å sitte med fruktsalat og filmer sammen med meg, mens jeg har klump i halsen fordi jeg vet at de egentlig har lyst på sjokolade og cola en lørdagskveld.
Venninner gir meg gaver med smykker og klær fordi alt av mine ekstrapenger bokstavelig talt går rett i dass. Dette er den pinlige sannheten.. Det å spise 4 ganger mer enn normalt koster penger, det er en dyr affære denne spiseforstyrrelsen.
Denne mnd har jeg ingen penger, jeg klusset det til med bostøtte søknaden min for den nye adressen, og dermed sitter jeg igjen med 100,- som skal vare i 3 uker. Brutalt nok er dette en befrielse, jeg har ikke 5øre å ofre bulimien og maten må rasjoneres i små porsjoner – helt etter en bulimikers hjerte.
Jeg tenker at om jeg bare hadde hatt 500,- ekstra så kunne jeg kjøpt meg nye sko i stede for de fillene jeg trasker rundt i, men innerst inne vet jeg at de pengene ville blitt dratt ned i do sammen med verdigheten min.
Nå når jeg sitter trygt hjemme på sofaen min takket være en ste-far som hentet meg og fikk meg hjem, skammer jeg meg over hvor syk jeg lot meg selv bli. Jeg skammer meg over at jeg satte søsteren min i den posisjonen hvor hun ble «syndebukk» for at jeg ikke kom meg hjem, bare fordi jeg ikke takler noe så harmløst som å sove over – det kunne ikke hun vite, for jeg har ikke fortalt henne det.. Jeg er ikke noe flink til å fortelle de rundt meg hvor vanskelig slike ting er, jeg er ikke noe flink til å være ærlig. De ønsker å forstå hva jeg går igjennom, men når de prøver å spørre meg føler jeg at jeg må forsvare meg, for jeg føler meg dum.
Jeg anser meg selv som en relativt oppegående og vettug jente, men allikevel er jeg livredd for noe så latterlig som mat. Mat som er kilden til livet, det som holder kroppen min i gang og allikevel skremmer det meg til det punktet hvor det knyter seg i magen og hjertet forsøker å bryte seg ut av brystkassen min.
I dag gråt til og med jeg – ironisk nok bare få timer etter at jeg skrev at jeg aldri gråter. Da jeg kom meg trygt innenfor mine egne 4 vegger knakk jeg sammen på sofaen og hulket i min egen medlidenhet og skam….
Hvorfor kunne jeg ikke bare sovet over hos henne – når ble alt normalt så vanskelig ?
