Aldri så galt at det ikke er godt for noe, man må bare være litt utspekulert
Uavhengig om du er rik, fattig, syk eller frisk, så vil livet alltid by på noe du helst skulle vært foruten.
Så når du først sitter i en situasjon som byr på litt motgang, så kan du vel like så godt gjøre det beste ut av det – i stede for å grave deg ned i din egen medlidenhet.
Dette er noe jeg fikk trykt inn med morsmelka.
Da jeg lå på sofaen under oppveksten, druknet i mine egne tårer og fortvilelse mens ticsene herjet vilt i kroppen, stod moren min hjelpesløs på sidelinjen og oppmuntret meg..
«Gjør det beste ut av det du, jenta mi.. Det er ikke så galt at det ikke er godt for noe skal du se»
Jeg tok henne på ordet – jeg begynte å utforske Tourettens gode sider og jeg skal love deg at det var mange !
Ticsene gjorde meg så sliten at jeg kunne sove en hel dag, tilfeldigvis økte ticsene mine kraftig noen ganger når jeg egentlig skulle ryddet rommet eller støvsuget 1.etasjen.
«Jeg er så sliten jeg mamma» *tics tics tics* «Jeg orker ikke rydde rommet mitt i dag, kan jeg få gå og sove litt ?»
*fniiiis*
Mamma ga meg et oppgitt blikk etterfulgt av ordene jeg ventet på «….! Gå og hjelp søsteren din med å rydde rommet er du snill..»
Søsteren min trasket slukøret opp på rommet mitt og ryddet for meg, mens jeg satt lettere hengslengt på sengen med et skjevt glis og ticset så godt jeg kunne.
Jeg var mammas dårlige samvittighet, ticsene styrte kroppen min og hun kunne ikke gjøre annet enn å tilrettelegge dagene mine best mulig. Huden min var hvit som porselen, munnen så rød som roser og øynene så blå som himmelen – Jeg var søt og yndig, en tøff liten sjel som stort sett holdt livets plager for meg selv. Jeg klagde aldri på Touretten og ba sjeldent om noe. Så jeg visste godt at mammas morshjerte ville smelte når jeg utspekulert satte øynene i henne og ynket meg.
«Jeg er så sliten jeg, mamma.. Kan jeg støvsuge i morgen i stede ? Jeg har så lyst å leke med «naboen» i dag…»
Mamma visste godt at det ikke var sikkert at jeg orket å leke etter at pliktene var gjort, da endte jeg ofte opp på sofaen frem til leggetid..
Og hvem mor vil vel heller at barnet hennes skal støvsuge fremfor å leke sorgløst ute med vennen sin, når barnets liv ellers er så vanskelig..
«Gå og lek du, men da støvsuger du i morgen..»
Jeg løp ut og klatret over gjerdet mens fryden kilte i kroppen, for jeg visste at gulvet ville være støvsugd innen jeg kom hjem igjen.. Og mest sannsynlig ville det være den stakkars søsteren min som hadde gjort det, og hun måtte nok rydde rommet mitt neste gang også.
Dere tenker kanskje at det var dårlig gjort av meg å alltid la søsteren min gjøre pliktene mine, men som den yngste av 3 søstre så slapp jeg ikke så lett unna selv. Søsken har en egen måte å terge hverandre på, det gjelder bare å finne den måten som foreldrene dine aksepterer, da slipper du å få kjeft.
Den eldste søsteren min er 9år eldre enn meg, så hun hadde stort sett sitt eget liv og henne utnyttet jeg aldri. Den mellomste søsteren min der i mot som er 3år eldre – hun var en sann pest og en plage (til tider), jeg tror hun tok igjen på meg for alt hun hadde måtte tåle fra vår eldste søster. Som den yngste fikk jeg litt juling, når snøen kom ble jeg dynket, begravd og bombadert med snøballer. Jeg ble sjefet rundt og alle slosskamper endte med tap for min del. Så hvert blåmerke og hver snøball ble straffet med mine plikter i huset. Det var der jeg hadde makt over henne og mamma visste det nok.
«Ååå, hu bare juger ! Hu klarer vel å rydde rommet selv !»
Atter en gang trampet søsteren min opp trappen mens mamma ropte etter henne
«Ikke vær sur på søstra di, hu kan ikke noe for det. Du veit godt hvor sliten hu blir, det juger hu da ikke om»
Sånn sett har vi hatt verdens beste mamma, hun lot oss krangle og teste rangstigen. Hun visste godt at jeg kunne finne på å late som for å ta igjen på søsteren min, men hun visste også at jeg til tider fikk litt velfortjent juling i retur…
Jeg har aldri misbrukt Touretten min til noe annet enn harmløs søskenrivalisering, bortsett fra en og annen gang på barneskolen.
Jeg hadde egen taxi tilknyttet skolen i tilfelle ticsene ble så ille at jeg måtte sendes hjem, denne ordningen utnyttet jeg aldri.
MEN jeg fikk alltid muligheten til å hvile litt på skolen før de eventuelt sendte meg hjem, i tilfelle ticsene roet seg… Vi hadde delt av klasserommet med noen små skillevegger, der hadde vi benker med madrasser på hvor vi satt i samlingsstund. Der fikk jeg lov å legge meg om ticsene ble forstyrrende for meg selv eller medelever.
Jeg opplevde å bli ertet gjennom skolegangen min, TS gjorde meg rar og annerledes.
«Kan du ikke bare la være å gjøre sånn ?» spurte barna ofte, da hørte jeg mammas stemme i bakhodet «Gjør det beste ut av det, det er ikke så galt at det ikke er godt for noe»
Og dermed svarte jeg lurt
«Det kan jeg vel, men da blir det jo så kjedelig…»
Jeg satte i gang tics orkesteret der jeg satt midt i klasserommet, jeg tittet beskjedent ned i pulten mens jeg ticset og ventet…
*tics tics tics*
*tics tics sukk.. tics… sukk*
«Gå og legg deg litt nedpå du, så blir det nok bedre etterhvert»
Lærinnen sendte meg et lite smil og fortsatte undervisningen..
Jeg gliste lurt til mobberne som sendte meg lange misunnelig blikk mens jeg lusket meg bak skilleveggene og la meg nedpå med et Donald blad..
«Her kan jeg ligge så lenge jeg vil..» tenkte jeg i mitt stille sinn, men jeg sakte leste det ene bladet etter det andre og kom med et lite pip innimellom så læreren ikke skulle tro at jeg var blitt bedre.
Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, man må bare være litt utspekulert
