Hei og hå – på behandling skal jeg gå, kanskje jeg møter ei bedre nå ! :-D
I dag braker det løs.
Om bare 1 time blir jeg hentet og da skal jeg på første timen min og få behandling for Bulimi.
I første omgang er det samtaler, men på sikt håper jeg å legges inn..
Jeg har veldig dårlig erfaring med behandlere på DPS der jeg bodde før på østlandet, men er ved godt mot for sørlandets DPS..
Før gikk jeg til en behandler på DPS pga oppfølging av Ritalin. Jeg hadde store bivirkninger på disse medisinene, jeg fikk hjertebank og puls på 140 når jeg satt og slappet av.. Dermed begynte jeg på enda en type medisiner, som hindret hjertet mitt i å slå så fort. Jeg hadde en puls på ca 60-70, uansett om jeg sov eller løp. Så fysisk aktivitet gjorde meg syk. Jeg kunne svime av eller kaste opp bare ved å gå i oppoverbakker ettersom hjertet mitt ikke klarte å slå fortere… Dette nevnte jeg for behandleren min og hun svarte:
«Du ser jo ikke ut til å være i så mye fysisk aktivitet, så det går sikkert fint»
Neste time hos henne tok jeg opp problemet igjen, hun kunne da ikke ha ment å være frekk. Hun var jo behandleren min. Dermed svarte hun:
«Du ser ikke akkurat ut som en treningsnarkoman, så jeg tror ikke det er så farlig»
Dermed avsluttet jeg medisineringen min med både Ritalin og hjertemedisiner….
Jeg skulle bli tynn..
Jeg begytne å trene og slanke meg, kiloene rant av og ønsket om å bli tynnere ble større.. Bulimien kom.
Dermed var det tilbake på DPS hos en ny behandler, denne ganger for Bulimi.
Vi snakket om matkickene mine og de abstinensene jeg får. Jeg fortalte at når matkickene kommer så kobler hjernen ut, det finnes ingen logikk der.. Jeg bare spiser.. Jeg kan gå i 1 time for å finne en butikk og handle i og dermed fyller jeg opp handlekurven og tømmer jeg kontoen.
«Men det er jo bare å la vær å gå i butikken. Det er bare å la være å spise maten hvis du handler den.»
De som har Bulimi vil forstå frustrasjonen over slike kommentarer.. Dere som ikke har det kan sammenligne det med å si til en alkoholiker eller narkoman: Det er bare å la være..
For det er sånn hjernen min reagerer på mat, jeg får abstinenser etter mat.
Hun fortsatte samtalen vår med:
«Du har jo så dårlig råd, du spiser opp alle pengene dine. Hvorfor kan du ikke heller kjøpe deg nye sko ?»
Dermed følte jeg det mange med spiseforstyrrelser føler: Ja hvorfor kan jeg ikke bare la være ? Det må være fordi jeg er svak og viljeløs..
For å understreke hvor vanskelig det er å kontrollere disse matkickene, så dere skjønner at det ikke «bare» er å la være.
Så har jeg som nevnt i et tidligere innlegg sluttet i jobben, flyttet fra venner og kjæreste for å bo i ødemarken. Hvor jeg ikke har tilgang på noen matbutikk eller noe treningssenter, uten å bli kjørt dit av enten søsteren min, moren min eller naboen min.. Som alle vet hva jeg jobber med.. Dermed begrenser de innkjøpet mitt av mat og de får også med seg om jeg overtrener..
I perioder nekter familien meg å handle mat selv, jeg må sende dem en handleliste. Er det noe på den listen de ikke er sikre på om jeg takler å spise, så kjøper de det ikke til meg.. Det skal ikke mer enn èn feil matvare til for å trigge bulimien min..
Jeg kan spise røde druer, men ikke grønne.. Da trigges bulimien.
Jeg kan spise epler, pære og appelsin, men ikke banan.
Jeg kan spise brokkoli og blomkål, men ikke erter..
Jeg kan spise Creme Fraiche, men ikke lett rømme…
Det finnes ingen logikk og jeg vet aldri når hjernen min bestemmer seg for å kutte ut enda et produkt.. Før spiste jeg havregryn med rosiner og melk… Plutselig ble havregryn «farlig», dermed rosiner og nå drikker jeg heller ikke melk..
Spiseforstyrrelser er utrolig komplekse og selv om jeg har hatt det i fler å selv, så forstår jeg ikke alt selv heller..
Men i dag håepr jeg å komme til en behandler som forstår, en som kan hjelpe meg.
Hvis jeg atter en gang møter på en som gjør vondt værre, så skal jeg søren meg ta å bli behandler selv.. Starte min egen støttegruppe, så andre i min situasjon slipper å møte sånn uvitenhet..
Her hvor jeg bor på sørlandet er det ikke noe lokallag eller gruppe for spisefortyrrelser, så jeg vurderer sterkt å starte med dette. Jeg merket selv hvor stort behov jeg har for å snakke med andre som forstår, men jeg må selv leite for å finne disse… Dette tilbudet burde vært i samtlige kommuner i landet..
Men nå må jeg hoppe i dusjen – Hei og hå !
Mitt største hjelpemiddel når jeg er stresset, usikker eller bare føler meg drit, er å dusje.. Ta på meg tålig pene klær og å fikse håret.. Det høres kanskje dumt og forfengelig ut, men det hjelper..
Føler du deg drit på innsiden, så pynt på utsiden.. Det har en undervurdert effekt på psyken din.
