I mange år lot jeg være å fortelle det til noen. Det var min lille hemmelighet, en hemmelighet fylt med skam og selvforaktelse. Jeg var redd for hva folk ville tro om meg og jeg var redd for hva de ville si.

Jeg følte meg svak som ikke klarte la være å trykke innpå med mat for deretter å dytte hodet ned i doen. Det jeg tenke på de gangene jeg ønsket å fortelle noen om spiseforstyrrelsen min var at jeg ikke kunne, for da ville de også få vite at jeg kastet opp. Jeg var redd de skulle synes jeg var ekkel og svak.

Deretter gikk det fra å være hemmelig på grunn av skam, til frykt. Hvis jeg fortalte noen om bulimien så ville de ta den fra meg. De ville gjøre meg frisk, og hvem er jeg egentlig uten den ?

Bulimi er mitt verktøy for å holde meg nede i vekt, den er min motivasjon til å trene og spise sunt. Hvor vil motivasjonen ta veien når bulimien ikke er lenger ? Vil jeg gå tilbake til å bli den frodige jenta jeg en gang var ?

Dette var tanker som spant rundt i hodet mitt og disse tankene holdt meg tilbake..

Bulimien kontrollerte livet mitt, noe den fremdeles gjør, men ikke i samme grad. Jeg har akseptert at det er en sykdom og jeg har innsett at det er på tide å få hjelp. For halvannet år siden ville jeg ikke akseptere at jeg hadde en spiseforstyrrelse, jeg var bare sunn. Jeg var bevisst på hva kroppen trengte og hva den ikke trengte. Jeg var flink til å trene og jeg satte treningen før alt annet, fordi jeg var helsebevisst. Jeg kastet opp usunn mat for å spare kroppen for det den ikke hadde godt av og jeg lagde strenge matplaner basert på kroppens beste….

Leiligheten var fylt med bilder av bikinimodeller og trenings-sitater for å minne meg på at jeg ikke var bra nok enda, jeg kunne bli bedre, tynnere, penere.. Jeg måtte bare være flinkere, jeg var fast bestemt på at det var til mitt eget beste..

Det var også for mitt eget beste å prioritere tid til trening og diett, fremfor å være med den daværende kjæresten min. Han stod i veien for meg og det livet jeg ville leve. Han ville spise gode middager etterfulgt av desserter mens vi satt i en sofa og lot fettcellene våre suge til seg hver minste kalori. I mitt hodet fylt med ulogisk logikk var det hans feil at jeg var blitt tykk. Han lot meg spise det jeg ville, når jeg ville. Han oppfordret meg til å kjøpe den sjokoladen i butikken som han visste jeg hadde lyst på, og han brukte timesvis på kjøkkenet for å lage mat til meg fylt med fett og karbohydrater… Da jeg begynte å trene og gikk ned i vekt igjen, følte jeg ikke at han var støttende nok. Vi hadde våre problemer og forholdet hadde nok ikke vart livet ut, men der og da var problemet at han hindret meg i å spise så sunt som jeg ønsket og han opptok tid jeg ville bruke på trening. Da jeg hadde gått ned til normalvekt var jeg fremdeles ikke fornøyd, jeg ville bli tynnere.. Jeg måtte trene mer og spise mindre, men da trengte jeg mer tid og mer frihet til å spise det jeg selv ønsket.. Og han stod i veien, dermed ble mannen jeg hadde delt 4år av livet mitt med prioritert vekk til fordel for Elixia og endeløse salatdietter..

Jeg skammer meg når jeg ser tilbake på den jeg var….

Jeg kompenserte for overdrevent matinntak for helsen sitt beste og jeg underernærte kroppen i perioder fordi jeg måtte veie opp for en utskeielse. Jeg nektet å innse at de «sunne» valgene jeg tok var mer usunne enn å nyte en sjokolade i ny og ne med god samvittighet.

Jeg kjente ikke igjen den jenta jeg så i speilet – hun gjorde ting jeg aldri ville gjort. Hun såret de som brydde seg om henne, hun isolerte seg og dro heller på trening fremfor å være med de hun var glad i. De siste 3 årene har jeg mistet mange venner som en følge av valgene mine, jeg har stengt dem ute og valgt dem bort. Først var jeg sår og bitter for at de forlot meg, men etterhvert som mitt syn på virkeligheten sakte men sikkert kom tilbake igjen – innså jeg at det var jeg som hadde gjort feil..

Noen broer har blitt brent for godt og dette tapet må jeg leve med resten av livet, men på den andre siden sitter jeg også igjen med venninner hvor takknemmeligheten min er større enn noen sinne. De som ble igjen hos meg til tross for alle avslag, til tross for at de ikke så meg på månedvis, de som ble der til tross for at jeg var den værste utgaven av meg selv. Disse venninnene er jeg nå mer glad i enn noen sinne.

Disse jentene har støttet meg hele veien, selv om de lå nederst på listen min over ting å prioritere tiden min med. Og disse jentene støtter meg fremdeles og dytter meg fremover mot mållinjen, og de vil fortsette å dytte meg fremover uansett hvor lang tid det tar. Det er disse jentene som gjør det verdt å bli en ny meg, det er på grunn av disse jentene at jeg velger et liv fylt med latter, kaffesladder og wienerbrød fremfor det alt for velkjente og trygge livet med bulimi alene på et treningsstudio.

-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.

Det er skummelt å skulle begynne livet «på nytt», uten bulimi. Og jeg har fremdeles perioder hvor jeg angrer på at jeg ikke holdt det for meg selv.. Men når jeg ser tilbake på hvordan livet mitt var og hvordan det er nå, innser jeg at det ikke er slik et liv skal være…

Jeg gleder meg til å gå på byen med venninnene mine uten å kvie meg for kaloriene i alkohol, jeg gleder meg til å dra hjem til mamma på middag, jeg gleder meg til å sitte på brygga med tantebarna mine og spise is og jeg gleder meg til den dagen jeg kan spise brødskive med nugatti på

Jeg gleder meg til å bli frisk

Som jeg nevnte tidligere har jeg vært igjennom noen år med ren overspisnings forstyrrelse, noe som førte til overvekt. Jeg var ei frodig jente på 90kg, men følte meg strengt tatt ikke noe plaget av kiloene rent psykisk sett. Jeg hadde en kjæreste som var glad i meg og jeg følte meg fin uansett hva jeg hadde på meg.. Selv om det ikke akkurat så slik ut, så har jeg alltid vært ei jente som er glad i fysisk aktivitet. Overvekt er ikke nødvendigvis et tegn på at man er en sofasliter som kun pendler mellom TV’n og godteriskuffen..

Men de overflødige kiloene var tunge å bære på og det slet på kroppen med fysisk aktivitet.. Så jeg begynte å psyke meg opp til å gjøre noe med saken, men jeg gikk på diverse medisiner som hindret meg..

Jeg gikk på Ritalin for ADD’en min, for de som ikke vet det er så er Ritalin et sentralnerve stimulerende medikament som brukes mot hyperaktivitet ved ADHD og i mitt tilfelle mot utmattelse ift ADD. Det hjelper også mot konsentrasjonsproblemer som følger med disse diagnosene.

Hjertet mitt tålte ikke amfetaminene som Ritalin er laget av, noe som førte til økt puls. Ettersom jeg ikke var så grusomt keen på å dø av hjerteinfarkt innen fylte 30år ble jeg satt på betablokker, et medikament som hindrer hjerte i å slå så fort. Dette var effektive og ivrige medisiner som desverre også hindret hjertet i å slå fortere under fysisk aktivitet. Så det å gå fra soverommet til stua føltes som et maraton. Jeg klarte ikke å delta i gymmen på skolen og det å gå til bussen ble uutholdelig.

Så i en alder av 20år-ish kreket jeg med ned til en spesial sykepleier på DPS for oppfølging av medisinene mine.. Hun hadde strengt tatt ikke noe å si verken i forhold til overspisingen min eller vekten min, men den friheten tok hun seg glatt..

Da jeg tok opp at jeg ble ør og uvell ved det minste snev av fysisk aktivitet, fikk jeg et svar som fikk meg til å føle meg som en strandet hval

«Du ser jo ikke ut til å være i så mye fysisk aktivitet, så det går sikkert fint»

Ikke visste jeg at det var for sent å gjøre noe med flesket ditt så fort det var plantet på kroppen din.

Etter det møtet gikk jeg derfra og følte meg mer eller mindre mislykket, så for å ikke være 70% arbeidsufør uten medisiner måtte jeg heller leve et liv som bleikfeit og dvask…? Det kjentes ut som om bakken ristet under meg for hvert skritt jeg tok og jeg så for meg en fremtid som nabolagets skremselspropaganda for små barn:

Hvis du ikke oppfører deg nå, kommer den feite dama oppi gata her og spiser deg !

Jeg prøvde å ta meg sammen og tenkte at det sikkert var 50/50 medisiner og latskap som hindret meg i å få ut fingeren. Jeg begynte å gå turer, men etter et par alt for intime møter med asfalten innså jeg at fysisk aktivitet ikke var noe for meg så lenge jeg gikk på medisiner. Så jeg mannet meg opp til neste oppfølgningsmøte og overtalte meg selv til å tro at hun ikke hadde ment å være nedlatende da hun kom med kommentaren sin.

Vel inne på kontoret stammet jeg atter en gang frem problemene jeg hadde ift medisinene.. Jeg fortalte at jeg hadde mistet balansen på grunn av svimmelhet under et par gåturer og at gymmen på skolen fremdeles var uaktuell å delta på.. Jeg sa at jeg ønsket å komme i gang med trening, men at medisinene hindret meg.

Hun satte blikket i meg og svarte

«Du ser ikke akkurat ut som en treningsnarkoman, så jeg tror ikke det er så farlig»

Da følte jeg at det stakk en liten Faen i meg og jeg tenkte «Jeg skal vise deg treningsnarkoman.. Du er sikkert bare sur på meg fordi puppen min er større enn hodet ditt og fordi man ikke ser forskjell på foran og bak på deg, du ser ut som en 10 år gammel gutt !»

Jeg ba henne pent om å avslutte medisineringen min, jeg ville heller være trøtt, ufokusert og fysisk aktiv enn å måtte gå til kontroll hos henne 3 ganger i mnd…

Møtene mine hos henne gjorde meg så bitter og sint at jeg gikk ned 25kg over 6mnd på ren trass… Men ettersom jeg ikke hadde kontroll over matinntaket mitt måtte jeg begynne å kompensere på andre måter. Overtrening, oppkast og avføringsmidler ble løsningen.

Det er ikke hennes feil at jeg har en spiseforstyrrelse og at jeg har tatt de valgene jeg har, men hun trigget en tanke som allerede var plantet i hodet mitt..

Nå er jeg normalvektig og over gjennomsnittet fysisk aktiv, men allikevel er jeg redd for å bli sett på som overvektig og jeg er livredd for å bli overvektig igjen. Med mindre jeg får en fettprosent på 2 og sixpack vil jeg nok forbli overvektig i mine egne øyne, men ettersom jeg er relativt oppegående vet jeg at det jeg ser i speilet ikke er sannheten.

Selv om det hun sa til meg var sant på den tiden (jeg så ikke akkurat ut som en friidrettsutøver) så skulle hun ikke ha sagt det. Vekten min hadde ingenting med medisinene mine å gjøre. Og hvis hun syntes at jeg var så tykk, så burde hun vel heller kanskje ha støttet meg i ønsket mitt om å gjøre noe med saken.

Poenget med dette innlegget var igrunn å påpeke at det finnes udugelige mennesker der ute som kan gjøre vondt værre. Og hvis du er så uheldig å møte på noen av dem som trykker deg ned i stede for å hjelpe deg opp, så blås i dem. Det finnes så mange andre der ute, bytt behandler. Jeg hører stadig om – og får spørsmål fra andre om slike hendelser hvor de har opplevd å ikke bli trodd eller å bli latterliggjort.

Jeg anbefaler alle om å bytte behandler, i mange tilfeller er det opplevelser med fastleger.. Bruk fastlegen din til blodprøver og fysiske ting, så får du søke om henvendelse til en med kompetanse et annet sted.

Jeg søker ofte råd og veiledning fra andre i lignende situasjoner som meg selv og du vil bli overrakset over hvor behjelpelige og forståelsesfulle vi er med hverandre. Det er ofte hos andre ufaglærte jeg får mest hjelp :-)

Og for å bruke yndlinssitatet mitt fra ei annen skrulle som hjalp meg

«Vi feilvarer får holde sammen»

Det er ikke særlig imponerende med ett innlegg på 11 dager, men det er fordi jeg har vært på reisefot :-)

Det har seg sånn at jeg bor alene i ødemarken uten førerkort, så av og til må jeg ta en liten ukes avstikker.. Hvorfor jeg bor så øde til kan man jo spørre og det har seg slik:

Før bodde jeg i en leilighet relativt sentralt i en by, med gode venner innenfor gangavstand.. Det var desverre matbutikken og treningssenteret også.. Når man har en spiseforstyrrelse er ikke alltid dette de beste naboene en kan ha.

1/3 av inntektene mine gikk bort i butikken og deretter i dass.. Jeg så innsiden av treningssenteret oftere enn jeg så min egen leilighet. Alt av overskudd (og enda litt til) ble brukt opp til endeløse timer på tredemøllen og i styrkerommet. Jeg var underernært, ufokusert og utslitt.. Etter å ha gitt 110% på trening og 20% næring til kroppen, måtte jeg tyne frem enda en dose innsats til jobben. Underernæring og overbelastning fikk meg til å miste hår som en mann i overgangsalderen og til slutt innså jeg at det måtte en endring til, en stor en..

Så jeg sa opp jobben, pakket sakene mine og flyttet til en ganske så idyllisk leilighet ved sjøen og tenkte at «her kan jeg kose meg». Og lengre enn det tenkte jeg ikke..

Her jeg bor har de ikke hørt om offentlig transport, det går 2 busser om dagen: 1 skolebuss til skolen og 1 skolebuss hjem.. Så ettersom jeg er langt over barneskole-alder og heller ikke jobber på barneskolen så er det pent lite alternativer her ute, bortsett fra sykkelen min. Og den er ikke motordreven akkurat, noe ikke gressklipperen min er heller.. Jeg har en slik en oransje liten sak som snurrer rundt ved armkraft og vilkårlig klipper gresstuster der den selv føler for.. Ikke så veldig gjennomtenkt den heller. Jeg tror at huseieren og jeg har en gjensidig respekt for «naturlige omgivelser». Jeg har aldri sett henne dytte rundt på no gressklipper heller.

Her ute har jeg ihvertfall ikke muligheten til å svippe meg en tur bort i butikken og kjøpe det jeg begjærer.. Det finnes ingen melkesjokolade i verden som hadde fått meg til å pese hele veien til butikken og hjem igjen.. Og godt er det.

Jeg har heldigvis behjelpelige naboer og en grei søster som ringer eller sender melding hver gang de er i butikken og spør om jeg trenger noe, eller om jeg vil sitte på.. Og når man handler sammen med andre begrenser man handlekurven litt. Kassadama vet kanskje ikke at jeg bor alene, men om jeg hadde handlet nok snop og mat for 8 menn ville nok naboen hevet litt på øyenbrynene og søster’n hadde nok gitt meg en smekk i fjeset og munnkurv.

Jeg sier naboen, men nærmeste nabo bortsett fra huseieren bor 10 minutter unna. Det å bo her er litt som å være på hyttetur, bare uten noen å spille ludo med. Huseieren bor i etasjen over, men hun slår meg ikke som typen til å frese løs på ludobrettet en mandagskveld.

Men kanskje hun hadde overrasket og klinket til med sjokkis og cola om jeg tok med meg kortstokken opp og bydde på en runde vri 8’er…?

Det å bo her er kanskje litt ensomt og ensidig nå i starten, men når lappen er i boks blir det nok andre boller.. Kanskje det faktisk blir boller også for den saks skyld, til en forandring fra min daglige matplan som består av smoothie til frokost, fiskesuppe til lunsj/middag og smoothie til kvelds :-)

Enn så lenge så er denne tilværelsen av immobilitet en velsignelse, frem til jeg kommer i gang med behandling noe som er rett rundt hjørnet.

Det ligger en ganske så ulogisk logikk i det å løsrive seg fra alt som er trygt, nært og kjært, men noen ganger må man ta tak i livet sitt. Selv om det må drastiske tiltak til.

Slik som å flytte til et gudsforlatt område hvor årets høydepunkt er loppemarkedet.

Først en «liten» info-blogg. Så man lettere kan forstå hva jeg snakker om senere :-)

Hva er TS, ADD og Bulimi ?

(Dette er MINE beskrivelser av diagnosene, med utganspunkt i egne personlige opplevelser – Fagfolk og andre med disse diagnosene har sine egne oppfattninger og beskrivelser som ikke nødvendigvis samsvarer med mine)

TS defineres som «en arvelig lidelse med ufrivillige gjentatte bevegelser og lyder». Denne definisjonen bruker ikke jeg, lidelse er et så negativt ladet ord, ufrivillig også  for den saks skyld. Ufrivillig forbinder jeg med utsagn som: H*n gjorde det ufrivillig. H*n gikk ufrivillig inn i bilen. Det er handlinger man tvinges til og med ett blir det veldig negativt, tics der i mot gjør man ukontrollert. Det er ingen som tvinger meg til å ha tics, men jeg mister rett og slett kontrollen over kroppen noen ganger – derav ordet ukontrollert

Ved å bruke ordet lidelse synes jeg også at man antyder at alle med TS lider. Sånn er det da altså ikke. TS er som alle andre tilstander, den kommer i forskjellige grader og varianter. Noen med TS merker det knapt, mens andre føler seg hjemme med ordet lidelse.

–    Hvis du slår opp ordet lidelse i ordboken vil du se synonymene pine, smerte, sykdom (med slike definisjoner er det ikke rart om man syns litt synd på seg selv) Jeg ville heller sett TS definert som «En arvelig kronisk tilstand som medfører ukontrollerte gjentatte bevegelser og lyder» dette er en definisjon jeg føler meg hjemme med.

–    Kronisk defineres som varig og uhelbredelig. Hvis man syns at dette ordet også føles litt negativt kan man bytte det ut med ett av dets synonymer: bestandig, blivende, dagligdags, drøy, durabel, evig, evinnelig, fast, flittig

Selv tar jeg meg i å bruke den definisjonen og disse synonymene stadig vekk når folk spør meg om min TS og hvordan det er å leve med den.

–    Jeg har jo hatt den evinnelige TS’n i snart 24 år, så det er ganske daglidags for min del og de rundt meg. Det er en flittig liten jævel som kan være ganske så drøy til tider, men den sitter jo som støpt fast i meg så det er jo bare å gjøre det beste ut av det. Det er jo tross alt en varig tilstand jeg vil ha livet ut.

Når en har TS har en også tvang, ting man MÅ gjøre. Jeg f.eks må se over alt elektrisk før jeg går hjemmefra, ta på det og si «AV». Hvis jeg glemmer dette får jeg angst mens jeg er ute og jeg tror helt ærlig og oppriktig at huset har brent ned når jeg kommer hjem igjen.. En gang måtte jeg bruke pausen min på jobb til å sykle hjem og gå over alt elektrisk en gang til og si «AV», fordi jeg hadde glemt det :-p Noen har lignende tvang, men de teller et visst antall ganger i stede for å si «AV». Det er en misoppfattning at ALLE som har TS roper, skriker, banner og spytter.. Tics og tvang er helt individuelt og de kommer i alle grader og variasjoner. I gode perioder kan ingen andre enn meg og nære venner og familie se eller høre ticsene mine.

-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.

ADD er ADHD’ens stille og rolige lillesøster uten H – Hyperaktivitet. I Norge brukes ikke ADD som en egen diagnose på papirene, den går under ADHD. Gutter er mest utsatt for å få ADHD i tillegg til TS, mens jenter oftest får ADD. ADD gir på samme måte som ADHD konsentrasjonsvansker, men med ADD får en som regel mere psykiske plager slik som angst og depresjon.

Med disse diagnosene vil man ha vanskeligheter med å opprettholde konsentrasjonen på en bestemt ting over tid, med mindre det er av stor interesse for deg. På grunn av dette oppfattes man ofte som lat eller umotivert, fordi man ikke «gidder» det som er kjedelig. Dette er feil, det er ikke det at man ikke gidder, man klarer ikke. For oss med disse diagnosene kan man si at motivasjon og interesse er drivstoffet som holder fokus-motoren i gang.

Dette blir kanskje en litt nedlatende sammenligning for oss som har passert et tosifret antall leveår, men bær med meg og forstå at det er satt på spissen: Du vil aldri i livet få et barn til å hjelpe deg med å rydde/vaske med mindre du motiverer det. Du får ikke et barn til å sitte stille foran TV’n eller med nesa ned i en faktabok med mindre det viser noe barnet interesserer seg for… Kaller du da dette barnet for lat, umotivert og håpløs ? Eller finner du da alternative metoder til å lære barnet det du ønsker, alternative metoder som motiverer barnet ? Etterhvert som man blir eldre lærer man seg å holde fokuset på noe selv om det er kjedelig, de med denne type diagnoser (meg inkludert) er på et sett og vis ikke kommet videre fra det stadiet vi var på i barneårene. Dette handler ikke om å velge bort det kjedelige, det er en livssituasjon hvor kjedelig er vanskelig. Ikke av den typen vanskelig hvor man må legge inn en ekstra 10 minutters innsats, men den type vanskelig hvor det faktisk gjelder fysiske faktorer. Dette er det hjernen som styrer, ikke viljestyrken, ikke intellektet, ikke du, ikke jeg…

Man sliter med å holde orden og oversikt, man mister ofte ting slik som nøkler, gymbager, klær, bøker o.l Man klarer ikke alltid å ta i mot beskjeder selv om de gis direkte og man vil ofte gjøre feil eller glemme ting man har fått beskjed om å gjøre.

Man sliter med å fullføre ting som krever mye mentalt arbeid, slik som bl.a skolearbeid Selv om man snakkes direkte til vil man allikevel kunne slite med å få med seg alt som blir sagt Jeg ble store deler av oppveksten min oppfattet som tafatt, lat, umotivert, ukonsentrert, slapp/trøtt og drømmende. Med drømmende mener jeg at de rundt meg trodde at jeg satt i mine egne tanker og tenkte på ting. De trodde dette var grunnen til at jeg ikke svarte når de snakket til meg eller at jeg rett og slett bare ikke gadd å høre etter. I virkeligheten satt jeg i et kaos, hjernen min tok inn alt av sanseinntrykk: lyder, lys, lukt, bevegelser og følelsen av ting mot kroppen. Til slutt «koblet hjernen min ut» og jeg ble ofte sittende nærmerst hypnotisert med blikket festet på f.eks TV’n eller ned i en skolebok uten å egentlig få med meg hva som skjedde.

Når alt rundt deg er et kaos og alle lyder går i ett, da er det ikke så lett å skille ut de lydene som er rettet mot deg. Jeg fikk ofte klare instrukser om hva som skulle gjøres, men dette var glemt i det sekundet jeg fikk øye på noe som fanget oppmerksomheten min.

-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.-.

Bulimi (Bulimia Nervosa) er som kjent en spiseforstyrrelse, men desverre en ofte misforstått en. Det er en allmenn misforståelse at alle med spiseforstyrrelser er underernærte og undervektige – eller overvektige.

Ved Bulimi vil mange (om ikke de aller fleste) virke sunne og normal vektige, noen er litt over eller under normalvekt.. Dette varierer fra person til person, men Bulimi synes ikke på samme måte som f.eks Anoreksi. Bulimi kjennetegnes ved periodevis overspising, hvor ofte dette skjer varierer igjen fra person til person. Hva som anses som overspising er også individuelt, det kan være et måltid med 1,5L cola + sjokolade + pizza + is eller 2 brødskiver med makrell i tomat.

Når man i sine øyne har overspist vil man ved Bulimi kompensere for dette ved å fremkalle brekninger, misbruke avføringsmidler og/eller vanndrivende stoffer, overtrene eller gå i faste/underspise over en periode – for å forhindre økning i vekt. Med dette sagt er det ikke alle med Bulimi som bruker alle disse formene for kompensasjon, men oppkast er fellesfaktoren.

Mange svinger mye opp og ned i vekt (såkalt jojo-slanking), i perioder med overspising (disse kan vare i flere dager) vil man kunne gå opp en del i vekt (selv kan jeg sving +/- 6kg på 2-3 uker).

Bulimi kjennetegnes også med at man konstant er på diett, dette bunner i (for min del) frykten for overvekt ved inntak av såkalt «farlig mat» og frykten for å trigge bulimien ved å vike fra min faste, trygge matplan. De fleste har triggere, matvarer som egentlig ikke skal spises. Når man har spist en slik trigger har man i sitt hodet allerede ødelagt for dagens matkvote og man har da trigget bulimien (overspising). Da kan det like så godt bare være – du har allerede spist èn ting du ikke skulle spise og da kan du like gjerne bare spise mer.

Mange tror at når bulimikere overspiser er det fordi de mangler viljestyrken til å la være. Dette stemmer absolutt ikke. Det finnes flere navn for Bulimi, ordet Bulimi er latinsk og stammer fra greske Boulimia som betyr Glupsk Hunger eller Okse sult.. Med andre ord: Du er sulten som en okse. Ved gjentatte runder med overspising og oppkast vil man også forstyrre kroppens prosess i.f.t mat og metthet, man kan miste metthetsfølelsen og man vil få en følelse av konstant sult.

Har du noen gang kommet hjem fra jobb eller skole og vært så sulten at hendene skjelver, magen skriker og du har lyst å kaste i deg det første og beste du ser ? Og du klarer ikke stoppe før du innser at du har spist alt for mye og magen verker…? Du kan gange denne følelsen med 2 og legge til abstinens lignende følelser og angst, da har du noe i nærheten av hva jeg føler når bulimien tar kontroll… Det er ikke snakk om viljestyrke, valg eller rasjonell tenking – det er bulimi. Jeg kan også si det slik: Kroppen min reagerer på mat på samme måte som alkohol på en alkoholiker, narkotika på en narkoman.. Det spiller ingen rolle hvor lenge de har holdt seg i skinnet, hvis man først sprekker – sprekker man skikkelig.

Jeg kan ikke unne meg èn dag i uken med junk mat, da trigges bulimien og jeg sprekker. Da faller jeg utpå flere dager med overspising og oppkast før jeg klarer å hente meg inn igjen.. Dette er hva såkalt «farlig mat» gjør med meg… Så man skjønner kanskje hvorfor en alltid er på diett når en har Bulimi.

Bulimi og overspising er to spiseforstyrrelser som er ganske like, men ved overspising kompenserer man ikke for det økte matinntaket og dette fører da til overvekt. Så tenk deg om 2 ganger før du slenger med leppa om overvektige personer, for alt du vet så ligger det en psykisk faktor i bunn… Selv har jeg hatt en periode med ren overspisings forstyrrelse, dette førte til noen å tjue kilos overvekt. Det var ikke fordi jeg ikke hadde kunnskapene om hva overdrevent matinntak kunne gjøre (dette vet jeg alt for godt), det var ikke fordi jeg ikke brydde meg om de helsemessige faktorene og det var ikke fordi jeg ikke eide viljestyrken til å spise riktig.. Det kom til et punkt hvor jeg var sliten av å ha mine gjentatte møter med doskåla, det er nedverdigende, deprimerende og vanskelig å skjule om man bor under samme tak som andre. Jeg var sliten av å konstant tenke på hva jeg puttet i meg og jeg var sliten av å hele tiden være sulten. Jeg klarte å overvinne angsten jeg får når jeg ikke kompensere for overspisingen, men jeg klarte ikke å kontrollere den psykiske sulten som skrek i kroppen. Ikke alene, man trenger profesjonell hjelp, men dette er vanskelig.

Spiseforstyrrelser er ofte skambelagt for den det gjelder, det er sårt og man blir ofte møtt med uvitenhet «bare la være å overspise, bare la være å gå i butikken når du får lyst på noe, bare la være å kaste opp, du har dårlig råd – hvorfor kjøper du ikke nye sko i stede for å kaste bort penger på mat» – Dette er utsagn fra en behandler jeg oppsøkte i.f.t til bulimi…

Jeg har møtt på noen udugelige mennesker i helsesektoren som gjorde vondt værre, helt til jeg innså at det var de som var inkompetente og uvitene, det var ikke jeg som var lat og udugelig..

Hadde det vært bare – bare, så er det vel ingen som hadde giddi å hatt en spiseforstyrrelse, er det vel ?? Da kunne man jo bare latt det være..

Så i morgen tenker jeg å stå opp og rett å slett bare la være å være syk, jeg skal bare drite i å ha TS, ADD og Bulimi. At jeg har giddi i alle dissa åra.. Tror til og med jeg bare skal la være å ha kviser også i samme slengen :-D